Nye Norge startet ikke på bar bakke i 1814. Etter skilsmissen med Danmark forfattet fremsynte Eidsvollmenn den mest moderne grunnlov i Europa. Våre naturressurser var betydelige, men staten hadde eksempelvis ingen midler til å finansiere opprettelsen av Norges Bank to år senere. Heldigvis var ikke alle innbyggerne så like. Fellesskapet bestod også av kapitalsterke enteprenører. Jacob Aall m.fl. var i posisjon til å låne ut penger og gjorde nasjonalbankens spede start mulig.
Hvordan omfordele uten noe å dele på?
Den gang som i dag var arbeidsplasser viktigste forutsetning for fordeling. Imidlertid ga ikke et jordbrukssamfunn mer avkastning enn salt til grøten. Ved utgangen av 1800-tallet var grunnlaget for omfordeling et skattenivå på ca. 5 prosent. Som ingeniør og utenlandsk kapital gjorde det mulig å utnytte olja, var det de samme aktører som gjorde oss i stand til å utnytte vannkraften.
Trelast, mineraler og fisk hadde likevel gjort at vi ressursmessig var på topp tyve i verden ved starten av 1900-tallet. Målt som verdiskapning pr innbygger lå vi etter Danmark, foran Finland og på nivået til Sverige. Med industrialiseringen kastet en arbeidsdag mer av seg og 1800-tallets fattigkasser ble erstattet med kontinuerlig utvikling av infrastruktur og velferdsordninger i hele Nord-Europa.
Norge utviklet seg bra etter krigen, men den aktive (statlige) næringspolitikken gjorde at vi utviklet oss betydelig svakere enn resten av Europa, frem til første oljemilliard på bok i 1973. Det var først med olja vi gikk til topps i det nordiske mesterkap; 1990. I motsetning til vår omverden som ikke kan fordele mer enn hva som skapes i næringslivet, ble vi i Norge etterhvert i stand til å toppe vår tradisjonelle verdiskapning med 20 prosent fra gevinsten i oljelotteriet. 418 milliarder kroner i inneværende år (s. 77 i revidert nasjonalbudsjett 2024).
Gjennom siste statsbudsjett omfordeles dermed i gjennomsnitt hele 407.000 kroner til hver innbygger i form av direkte og indirekte goder. Til sektoren Statistisk Sentralbyrå (tabell 10725) definerer som «sosial beskyttelse» omfordelte vi i 2023 hele 890 milliarder kroner, mer enn det finske statsbudsjettet totalt.
Mens fattige i USA og England må betale barnepass selv, er det tverrpolitisk enighet i hele Norden om å ta barnehagen på «fellesen» med kun en liten egenandel. Fra høsten av er fellesskapets subsidiering over 200.000 kroner pr barnehageplass.
www.ssb.no/utdanning/barnehager/statistikk/regnskap-for-private-barnehager/artikler/3-av-5-private-barnehager-med-overskudd
Det sier seg selv at subsidierte barnehager, eldreomsorg, sykehus og all annen verdiskapning må finansieres, utover oljeformuens bidrag på ca. 20 prosent; 71.000 kroner pr innbygger. Utover vanlige skattebetaleres bidrag på 81.475 kroner (fra oss med inntekt under 800.000 kroner) gjenstår mye. Veldig mye.
På tross av tverrpolitisk enighet om alle velferdsfunksjoner i Norge, har vi nådd et punkt der vi spiser av våre barns pensjoner. Vår (altfor) store offentlige sektor er ikke bærekraftig i lengden, noe som blir synlig for alle første ved et fall i verdien av SPU; oljefondet.
Våre felles velferdstjenester kommer med en prislapp på millionen pr offentlige stilling.
Hver stilling innen offentlig omsorg krever all inntekt- og formuesskatt fra 10 vanlige skattebetalere i privat næringsliv. Som all skatt fra de 10 ansatte på nærbutikken. Forventningene til flere velferdsoppgaver utført for «fellesskapets» regning er ubegrensede. Hver stilling som kommer som følge av krav om eksempelvis gratis tannhelse, medfører en millionkostnad. All skatt fra de ansatte i en småbedrift.
I norsk politikk er det gjerne venstresiden som fører an når det gjelder krav til flere sykepleiere, lærere og andre omsorgsstillinger. Typisk samsvarer ikke nye krav med tilretteleggelse for privat næringsliv. Opprettelse av 10 nye arbeidsplasser i privat sektor krever gjerne investeringer på 10-30 millioner kroner. Det er denne investeringskapitalen, jobbskapernes «såkorn» venstresiden benytter til finansiering av flere velferdsstillinger. Under begrunnelsen «omfordeling» i verdens allerede mest omfordelte land, har Regjeringen Støre gjennom direkte næringsfiendtlig politikk målrettet annektert over 50 milliarder kroner fra jobbskapernes viktigste redskap; investeringskapitalen. Med næringslivet som fundament for bærekraftig velferd, hvordan kan landets styresmakter velge den mest skadelige finansiering av alle? Ville finansminister Vedum i egenskap bonden Vedum benytte såkornet til baking av kaken?
Norge har en regjering som omfordeler gjennom statsbudsjettene uten hensyn til de livgivende investeringene. Har vi en regjering som tror at arbeidsplasser blir skapt uten privat kapital? Regjeringens næringsfiendtlige statsbudsjetter er utarbeidet uten noen som helst konsekvensanalyse av de annekterte investeringsmidler. Lever de i troen at investeringsnivået forblir intakt og upåvirket av beskatning?