Dette er en historie om verftet Brødrene Aa, betydningen hjørnesteinsbedriftene har for norsk økonomi og hvor viktig slike er for velferdsstaten. Bidragene fra ansatte til fellesskapet er store. Når alle ringvirkninger inkluderes tilfører i prinsippet hver ansatt i industribedriften i størrelsesorden en million kroner årlig. Velferdssystemet, finansiert gjennom skatter fra både ansatte og bedrifter, er avhengig av positive rammevilkår for privat næringsliv. Formuesskatten som kun rammer norske eiere, er et destruktivt bidrag til investeringer, arbeidsplasser og dermed finansieringen av velferdsstaten.
Ved konkurs heter det at fellesskapet er vårt sikkerhetsnett. Når bedriften går over ende, hvor trygge er ansatte i privat næringsliv? For arbeiderne i Brødrene Aa medfører lang behandlingstid i NAV at årets feriepenger først utbetales etter neste sommer. Selv om mange får hjelp av banken, medfører konkursen ved produsenten av de fantastiske båtene problemer på mange plan. For øvrig er det ingen tvil om at den norske «velferdspakken» troner på verdenstoppen. Visste du at den har passert 450 000 kroner i gjennomsnitt pr. innbygger i form av direkte- og indirekte goder fra «fellesskapet»? Imidlertid må noen betale for utgiftene til Lønnsgarantifondet – og tusen andre goder som vi nyter godt av i Norge.
Sven og Gunnar finansierte lærer og sykepleier
Når stat og kommune tilbyr velferdstjenestene vi tar for gitt, kommer hver stilling i offentlig sektor med en kostnad i millionklassen. Det handler ikke bare om selve lønna. Etter millioner investert i etablering av arbeidsplassen, tilkommer for hver enkelt arbeidsplass betydelige driftsomkostninger, både i offentlig og privat sektor. Hvordan er det store fellesskapets goder på 2 500 milliarder finansiert, ettersom olja bidrar med «bare» 540 milliarder? Hvorfor vet vi i Norge så lite om finansieringen av verdens største velferdspakke? Her kommer Sven og Gunnar inn. Deres personlige skattebidrag er kun 135 000 kroner. Når verdiskapning med ringvirkninger fordeles på alle ansatte ved et produktivt skipsverft, passeres millionen. Mens de som arbeider på en plattform i Nordsjøen lett kan skryte av ti millioner kroner årlig. Begge er eksempler på en pengemaskin. En stor og en enda større.
Les mer om regjeringens feilinformasjon her
Dårlige løsninger krever kamuflasje
Ringvirkningene – vår tids største omfordeling
Arbeidsplasser i et produktivt verft tilfører fellesskapet enorme bidrag utover det personlige skattebidrag. Selv i nedgangstider og uten overskudd i bedriften, tilfører hjørnesteinsbedriftene store verdier til fellesskapet, hver og en av ca. 215 000 ansatte i industrien. I tillegg bidrar bedriftene som går med overskudd med et 20-talls milliarder i selskapsskatt.
Bidraget fra de som statsminister Støre omtaler som ‘vanlige folk’ er på ca. 100 000 kroner i form av personskatt. Skatt på lønn og formue. Derimot passerer det samlede bidrag en hel million kroner når arbeidsinnsatsen settes inn i en produktiv setting. Politikk med interesse for velferd og fellesskap burde handle om løsninger hvor arbeidsinnsatsen kaster best mulig av seg.
Med velferden vi bevilger oss på 450 000 kroner og 100 000 tilført fra oljefondet og ‘vanlig’ skattebidrag, gjenstår fortsatt finansiering av 250 000 kroner. Det er akkurat her Sven og Gunnar og alle de andre ansatte i industrien kommer inn.
Nå er det stille i verftshallen til Brødrene Aa innerst i den naturskjønne Hyenfjorden. Tapte ringvirkninger for bygda Hyen, Gloppen kommune og region blir ekstra synlige. Hvorfor er det ingen som snakker om disse ringvirkningene?
– Når en hjørnesteinsbedrift forsvinner, forplanter det seg som ringer i vannet, sier Ole Gunnar Hauso, talsmann i Aksjon for borgerlig valgseier, og legger til:
– Det påvirker ikke bare de ansatte, men også nærmiljøet, skolen, butikken og frivilligheten. Verdien av slike arbeidsplasser og ringvirkningene for lokalsamfunnet blir oversett av venstresiden i norsk politikk.
Her er 7 elementer av direkte skatter, avgifter og ringvirkninger som resultat av en hjørnesteinsbedrift a-la Brødrene Aa AS:
MVA: Salget av et skip til 200 millioner kroner kommer med en prislapp på mange titalls millioner i form av merverdiavgift.
Arbeidsgiveravgift: til lønnsutgiftene på 80 millioner kommer arbeidsgiveravgiften på 14 %.
Personskatt: De ansatte bidrar personlig med 20 millioner kroner
Kjøpekraft: etter skatt disponerer de ansatte 60 millioner kroner. Brorparten går til boligutgifter. Resterende til sparing og forbruk.
Ringvirkninger kjøpekraft: Her kommer første element av ringvirkningene inn: Arbeidernes behov for varer og tjenester dekkes av små og store leverandører. Normalt krever 3 ansattes behov et årsverk å fylle. 168 ansattes behov kan således omregnes til 56 stillinger. I tillegg har også disse 56 behov for varer og tjenester! For hver kroner brukt tilkommer moms.
Ringvirkninger fra underleverandørene: Brødrene Aa har over 5 år i gjennomsnitt kjøpt inn varer og tjenester for 230 millioner kroner. DNB’s ringvirkningskalkulator har beregnet at verftets innkjøp sysselsetter 117 personer. Gjennom å summere ringvirkningene av ringvirkningenes ringvirkninger.. sysselsetter aktivitetene ved Brødrene Aa AS totalt (168+117)*1,5 = 427 personer (basert på «matematisk rekke»).
Ringvirkninger iii: Da er grunnlaget lagt for å beregne på ny skattebidrag fra 427 personer mht personskatt, arbeidsgiveravgift, moms på forbruk, etc. I tillegg kommer selskapsskatt på 22% fra underleverandører som går med overskudd. Vårt estimat tilsier at aktivitetene ved Brødrene Aa tilfører fellesskapet nærmere 200 millioner kroner. Fordelt på Brødrene Aa’s 168 ansatte, runder vi konservativt ned bidraget til en million kroner pr. ansatt.
Sven og Gunnar i hjørnesteinsbedriften finansierer lærer og sykepleieren.
Sven og Gunnar har illustrert hjørnesteinsbedriftens betydning for finansiering av vår velferd ikke bare i Hyen og Gloppen kommune, men for hele landet.
Norsk industri
Det er først når en Braut Haaland eller en Ødegaard flytter utenlands at prestasjoner kan måle i et internasjonalt perspektiv. Selv om farten på båtene ikke nådde Norleds krav i første omgang, har Brødrene Aa demonstrert at de tilhører internasjonal klasse både på teknologi, ytelser og design. I tillegg har verftet utført utviklingsarbeid i den grønne retnings ånd, i tråd med samfunnets krav til miljøhensyn. Industrien er vår primære målestokk på hvordan vi som nasjon over tid evner å opprettholde arbeidsplasser i Norge. Politikken stiller krav og setter en rekke mål, men til syvende og sist er det ingeniørene som må utvikle løsningene. Samtidig er det politikkens ansvar å sørge for best mulige rammevilkår for de som tar risiko og satser.
Den norske samfunnsdebatten handler i stor grad om skatteletten til «de rike» og omfordeling, tilsvarende lite om finansieringen av verdens største velferdspakke. Med lønn og sosiale ytelser i Europatoppen oppnår under halvparten av industribedriftene overskudd. Noen utenfor privat næringsliv hevder at «det er lett å bli rik i Norge». Ved starten av den rød-grønne regjeringen til Jens Stoltenberg gikk 54% av norske industribedrifter med overskudd. I 2013 var kun 42% i skatteposisjon. Halvparten av alle nyetablerte i Norge er borte etter ca. to år. Virksomheter med god kapital ved oppstart har betydelig større mulighter for å vokse og tilby flere arbeidsplasser.
Norsk industri er belastet med et kostnadsnivå i Europatoppen. Over mange tiår har vi ikke vært i stand til å utvikle sysselsettingen på ca. 215 000 ansatte. I gode år med voldsom økning i råvareprisene, kan regjeringen Støre skryte av «rekordstor vekst i norsk økonomi». Imidlertid gjelder fortellingen bare for en liten del av industrien og næringslivet. For tradisjonelle næringer utenom oljeraffinering, energi og metallproduksjon var veksten justert for inflasjon null.
Over et tiår har kapitaleierne tilført industrien hele 250 milliarder kroner, uten vesentlig økning i sysselsettingen. Det betyr at kravet til vedlikehold – opprettholdelse av eksisterende arbeidsstokk kommer med en årlig prislapp på i størrelsesorden 100 000 kroner pr. arbeidsplass. Fokuset i samfunnsdebatten på risikovillig kapital, bedriftenes egenkapital og investeringenes betydning for trygge arbeidsplasser, er ikke-eksisterende.
Skillelinjen i norsk politikk: Dette handler valget om
Mens borgerlig side står sammen om å legge til rette for privat næringsliv, står sosialistisk side like samlet rundt en naiv tro på ‘omfordeling’. Appetitten synes grenseløs i verdens allerede mest omfordelte land. Målrettet har regjeringen Støre omfordelt fra «de rike», men hvem andre har investeringskapitalen som kreves? Landets mest potente kapital ødsles bort på symbolpolitikk med lav samfunnsnytte.
Uten kunnskap om investeringenes ringvirkninger ser sosialismen det som god politikk å overføre 10 milliarder potente kroner fra jobbskaperne og over til ‘vanlige folk’. 53 kroner pr mnd gir ingen investeringer. På den annen side har Brødrene Aas’ bobestyrer antatt at kommer en egenkapital på 65 millioner på bordet er re-etablering av verftet mulig.
Har vi overvurdert vårt estimat rundt verftets ringvirkninger med 100%, vil altså 65 millioner tilføre fellesskapet «kun» 100 millioner- årlig. Det er denne forståelse av næringspolitikken som skiller Norges politiske fløyer. Baking vs. deling av kaken.
Arbeiderpartiets historikk og resultat av ‘omfordeling’
I bunn og grunn hviler Arbeiderpartiets ‘aktive næringspolitikk’ på at deres politikere kan drive business bedre enn familien Aa og andre entreprenører. 30 milliarder skal satses på havvind, hydrogen og batterifabrikker. Finansieringen skjer ved hjelp av doblet beskatning av de mest verdiskapende av norske bedriftseiere. Er det mulig å etablere en mer feilslått politikk for den norske velferdsstaten?
Arbeiderpartiet gjorde samme eksperiment gjennom planøkonomien etter krigen. Politikken var så aktiv at industriminister Bjartmar Gjerde på landsmøtet i 1977 skrytte av hjelpen til berging av 100 000 industriarbeidsplasser. Den aktive næringspolitikken var da kommet så langt at den tok all skatt fra 600.000 skattebetalere. Først i 1979 skrotet Arbeiderpartiet egen feilslåtte politikk gjennom Lied-utvalget (NOU 1979:35).
Essensen i Arbeiderpartiets omfordeling
I opposisjon under regjeringen Solberg jobbet Støre og Arbeiderpartiet hardt for å fortelle velgerne at -som i dag- handler borgerlig politikk om skattelette til de som har mest fra før. Finansminister Siv Jensen ble anklaget for å gi de store pengene til de rike, 1000 kroner dagen, mens vanlige folk fikk en skattelette på bare 10 kroner pr dag. 300 kroner pr mnd, akkumulert til 14 milliarder kroner pr år.
-For det første ble «de rikes» reduserte skattebelastning behandlet som en ren gave, nullstilt for effekten av potente investeringer med tilhørende ringvirkninger. Vellykket retorikk i valgkamp, men kun egnet til å villede velgerne.
-For det andre regnet ingen på omfanget av skatteletten til de 1000 rikeste; omtalt som «de store pengene». Totalt 360 millioner kroner på årsbasis. Til sammenligning var skatteletten til folk flest 40 ganger større. Det er gruppen på 1000 rike som danner grunnlaget for Youngstorgets «omfordelende skattepolitikk». I iveren etter å Ta de rike, dras investeringskapitalen til mange tusen mindre jobbskapere med i dragsuget. -Om de da ikke bor utenlands.
-For det tredje undergraver doblet beskatning av norske eiere regjeringen Støres egen ambisjon om 150 000 flere i jobb innen 2030.
Med fallet i bedriftenes investeringer på over 10 milliarder kroner i 2024, burde Arbeiderpartiet bygge opp under Sven og Gunnars store bidrag til fellesskapet. Illustrasjonen av hjørnesteinsbedriftens ringvirkninger dokumenterer betydningen av å legge den destruktive næringspolitikken bort. Uten investeringene blir ikke arbeidsplassene etablert.
Les også dekningen av saken i Firdaposten. (Krever abonnement i A-media)
firdaposten.no/tag/brødrene-aa