Hvorfor privat verdiskaping er navet – og hva som truer inntektsgrunnlaget
Velferdsstaten hviler på tre enkle ledd: Skatteinngangen finansierer velferden, skatteinngangen hviler på næringslivets bæreevne, og næringslivets bæreevne avgjøres av bedriftenes inntjening og egenkapital. Når privat verdiskaping lykkes, fylles statskassen, og vi kan finansiere gratis skole og høyere utdanning, helsetjenester, pleie og omsorg, trygghet, infrastruktur og de øvrige fellesgodene i verdensklasse. Med andre ord: Først må vi bake kaken – så kan vi dele den.
Samtidig er det lett å glemme hvor stor og krevende den offentlige maskinen faktisk er. Lønnsutgiftene i offentlig sektor alene tilsvarer hele det finske statsbudsjettet, og det offentlige forbruket på helse og pleie nærmer seg også dette nivået. Slike tall illustrerer hvorfor vi trenger en robust, lønnsom privat sektor som kan bære vekten av et omfattende velferdstilbud.
Slik finansieres velferden – i praksis
- Bedrifter betaler selskapsskatt på overskudd, arbeidsgiveravgift og indirekte skatter; arbeidstakere betaler skatt og trygdeavgift; husholdninger bidrar gjennom moms og avgifter. Summen av dette gjør det mulig å finansiere velferdsordninger for alle, uavhengig av personlig økonomi.
- Når investeringer øker, følger sysselsetting, produktivitet, skatteinngang og privat forbruk etter. Effekten forplanter seg som ringvirkninger i økonomien, og statens inntekter vokser med aktiviteten.
- Helt konkret viser erfaring at skatte- og investeringsstimuli på noen titalls milliarder kan utløse realinvesteringer i størrelsesorden hundre milliarder kroner over få år, med varige effekter på sysselsetting, forbruk og skatteinngang
Hvorfor privat kapital og investeringer er avgjørende
Det er eiernes reelle overskudd og forventede avkastning som finansierer nye satsinger. Utbytter re-investeres, investeringer skaper arbeidsplasser, arbeidsplasser genererer lønnsinntekter, arbeidsgiveravgift, selskapsskatt og moms – og til slutt sitter staten igjen med enda større midler til velferd. Når vi tilrettelegger for privat investeringskapital i Norge, øker sjansen for at kapitalen brukes til å bygge norske arbeidsplasser og norsk skattebase.
Politikk som hemmer lønnsom investering i privat sektor, er også politikk som indirekte struper velferdens finansiering over tid.
Barrierene: politikk som svekker inntektssiden
Flere politiske grep – ofte forfektet av venstresiden – kan uforvarende redusere statens inntektsgrunnlag ved å gjøre det mindre attraktivt og mer uforutsigbart å investere i Norge. Tre mekanismer peker seg ut:
Skatt på arbeidende kapital
- Formuesskatten betales av personlige eiere uavhengig av om foretaket går med kontant overskudd, og kan dermed tvinge eieren til å ta ut midler som ellers kunne vært investert i bedriften. Norske myndigheter har selv påpekt at formuesskatten kan være en belastning for norske eiere som er avhengige av norsk egenkapital for å finansiere prosjekter.
- Når kapitalen tappes ut av bedriften for å betale skatt, blir det mindre egenkapital igjen til vekst, innovasjon og nye arbeidsplasser. Over tid betyr det færre investeringer, lavere produktivitetsvekst og svakere skattebase.
Uforutsigbar skattepolitikk og brå endringer
- Investeringer krever forutsigbarhet. Innføringen av grunnrenteskatt på havbruk i 2023 ble opplevd som uforutsigbar, blant annet fordi den var foreslått med tilbakevirkende kraft fra 1. januar samme år. Dette skapte betydelig usikkerhet og svekket finansieringen av nye prosjekter i og rundt næringen.
- Selve utformingen og nivået skapte stor debatt om investeringsklimaet i Norge, og næringen har eksplisitt etterspurt forutsigbarhet i rammevilkårene. Den endelige skattesatsen ble satt til 25 prosent av overskudd før selskapsskatt, men skadevirkningen ved brå kursendringer er først og fremst tillits- og risikopremie-basert.
Motarbeidelse av privat velferd og effektivisering
- Debatten om såkalte «velferdsprofitører» har skapt en politisk motvilje mot private aktører i velferdstjenester. Godt organiserte private leverandører kan frigjøre milliarder til andre samfunnsoppgaver, men mistenkeliggjøres ofte ideologisk i stedet for å vurderes ut fra kvalitet, kostnad og kapasitet.
- Erfaringene de siste tiårene viser at velferden ikke kollapser av å benytte private leverandører – tvert imot har velferden vært bedre enn noen gang samtidig som ulike former for innslag av privat kapasitet har eksistert side om side med det offentlige. Når ideologi overstyrer pragmatiske løsninger, blir regningen høyere og kapasiteten lavere, og mindre av samfunnets ressurser kan styres inn i kjerneoppgaver.
Når offentlig sektor vokser på bekostning av privat sektor
For å finansiere velferden må vi ha en stor, produktiv, skattebetalende privat sektor. Et stadig skjevere forhold – flere i offentlig, færre i privat – svekker skattebasen og løfter utgiftsnivået. Norge har en stor offentlig sektor sammenlignet med andre industriland, og nær en tredel av alle sysselsatte jobber i offentlig sektor.
Tre økonomiske konsekvenser stikker seg ut:
- En tyngre utgiftsside: Offentlig sektor er kapitalkrevende, og lønnsutgiftene alene speiler omfanget – jamfør sammenligningen med Finlands statsbudsjett.
- En smalere inntektsside: Hver offentlig stilling som opprettes uten at produktiviteten øker, må finansieres av skatter og avgifter fra privat sektor. Når færre jobber i konkurranseutsatt virksomhet, krymper verdiskapingen som alt annet hviler på.
- Tapt mulighetsrom: Å flytte mennesker fra offentlige trygdeytelser til private lønnsinntekter har store livsløpseffekter på statens netto inntekter. Det er anslått at 5 000 personer overført fra NAV til privat sysselsetting gir samfunnet rundt 60 milliarder kroner mer gjennom et livsløp.
Kort sagt: Politikk som hemmer lønnsom investering i privat sektor, er også politikk som indirekte struper velferdens finansiering over tid.
Hvorfor venstresidens skattefortelling ikke henger sammen med realitetene
Mye av venstresidens politikk baserer seg på at entreprenørens vilje til å investere er upåvirket av skattenivå og marginal avkastning. Det er en problematisk antakelse. Økende skatter og uforutsigbarhet påvirker insentivene til å reinvestere og ta risiko i Norge.
Erfaringene viser at når rammevilkår legges til rette – gjennom målrettede skatteendringer, forutsigbarhet og incentiver – øker private investeringer, som igjen øker verdiskaping og skatteinngang. Omvendt: Når skatter skjerpes på måter som tærer på egenkapital og forutsigbarhet, avtar investeringstakten, og fremtidig skatteinngang svekkes.
Veien videre – bake en større kake
Skal vi bevare verdensledende velferd, trengs politikk som prioriterer inntektssiden like høyt som utgiftssiden. Det betyr:
- Forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår for investeringer i Norge.
- Skattesystem som ikke tapper «arbeidende kapital» i levedyktige bedrifter for midler som kunne vært re-investert i vekst og jobbskaping.
- Pragmatisk bruk av private leverandører der de kan levere kvalitet, kapasitet og kostnadseffektivitet – slik at vi frigjør ressurser til kjerneoppgaver og investerer mer i fremtiden.
- En bevisst jobbstrategi: Flytte flere fra passivitet til privat sysselsetting, fordi det lønner seg for både individ og fellesskap over livsløpet.
Velferdens fremtid er proporsjonal med viljen til å investere – i Norge. Politikkens hovedansvar er å gjøre det lønnsomt å bygge, innovere og ansette i privat sektor. Først når vi lykkes med å bake en større kake, kan vi fortsatt dele raust – også til neste generasjon.
Les også om resultatet av AP’s «Trygg Styring»