Jobben er en premissgiver for et trygt liv. Vår mentale helse nyter godt av utfordringene som en god arbeidsplass gir. Forutsigbar inntekt finansierer våre liv og kanskje en hel familie. Gjennom skatter og avgifter – toppet med en femtedel fra oljefondet – troner norske innbyggere suverent på verdens velferdstopp.
Det er politiske rammevilkår for jobbskaping som er grunnlaget for landets største arbeidsgivere; SMB-sektoren. Over en million innbyggere arbeider i små og mellomstore bedrifter. Effekten av direkte næringsfiendtlige rammevilkår er godt dokumentert. Sammenlikningen av veksten i antall småbedrifter 4 år før og etter regjeringsskiftet i 2013 viser dette med tydelighet.
I diskusjonen om ulikhet er ikke jobbskaping del av debatten, av en eller annen grunn!
Hva med tryggheten som verdens største velferdspakke gir norske innbyggere? Bidraget fra et aktivt næringsliv har gjennom 8 år medført et løft av vår velferd tilsvarende 60.000 kroner pr innbygger.
Med barnehagen subsidiert med mer enn 100.000 kroner, er tiden frigjort til heltidsjobb. For husholdningsinntekter under 550.000 kroner kan barnehageplass være helt gratis med en borgerlig oppskrift for det inntektsbringende næringslivet.
Pakken på hele 330.000 velferdskroner pr innbygger gir oss gratis utdanning og sjukehus. Samt trygge vilkår som bestefaren til Kjetting-Jan bare kunne drømme om.
Fattige i mange andre land, inklusiv USA, kan se langt etter våre velferdsordninger. Ja, heller ikke svenskene får lønn fra første fraværsdag, samtidig som hen må jobbe 200 timer mer enn nordmenn.
Grunnlaget for å finansiere vår enorme offentlige tjenesteproduserende sektor er det private næringsliv. All personskatt fra 10 vanlige arbeidere går til å finansiere hver velferdsarbeider i offentlig sektor. Læreren, sykepleieren og ingeniøren i teknisk etat.
Nøkkelen til bærekraftig velferd hviler på skatten vi betaler. Er det ikke merkverdig hvor lite vekt partiene på venstresiden legger på jobbskaping? En grov logisk brist! Beskatningen av norske eiere har økt fra 3 milliarder i 2005 til 30 milliarder i dag. Denne beskatninga vil venstresida øke med ytterligere 10 til 30 milliarder kroner.
Det høyrest fint ut første året med populistisk overføring av disse pengene fra jobbskaping til gratis tannhelse og SFO. Men det er kortsiktig politikk og ren galskap! For hva skjer når disse milliardene er tapt for jobbskaperne? Hvem skal oppfylle politiske løfter året etter? Ikke bare er pengene borte. Verre er alle de nye arbeidsplassene som aldri kom. Investeringsmidlene gikk til tannpleie, etc. 10.000 arbeidsledige fikk aldri jobben de hadde fått med ei bærekraftig, langsiktig oppskrift. De endte opp som arbeidsledige, en utgiftspost for fellesskapet i stedet for posisjon som skattebetalende arbeidstakere.
Hva med jobbskaperne? Hven vil investere i Norge når utsiktene til avkastning blir marginale? Det grønne skiftet vil se at mange av de nye arbeidsplassene havner i utlandet.
Det sier seg selv at man må gi jobbskaperen incentiv til avkastning om noen skal satse som «Kjetting-Jan». De kommende blodrøde rammevilkårene for privat næringsliv er en umiddelbar trussel for jobbskaping i Norge. Vedlikehold av verdens beste velferd kan derved bare skje gjennom å tuske til seg ungdommen sine fremtidige pensjoner.
Sosialismen: For en elendig oppskrift for et fellesskap.