Mens Regjeringen Solberg likebehandlet partene i arbeidslivet, gikk alle viktige saker gjennom de 8 RødGrønne år først via LO. Det skulle bare mangle når LO har fast plass i Arbeiderpartiets styre og lederjobben i partiets valgkomite. Arbeiderpartiets nye arbeidsminister innfant seg således allerede første arbeidsdag på LO-sjefens kontor.
www.aftenposten.no/norge/politikk/i/qWvMjO/youngstorgets-mektigste-komite-samlet-for-aa-stake-ut-ny-kurs
LO ga Arbeiderpartiet nærmere 30 millioner kroner i valgkampstøtte, i tillegg til de årlige bidragene på 10-15 millioner kroner. LO og Arbeiderpartiet er bekymret for makten som de påstår de rike representerer i det norske samfunn. Bidragene som et fåtalls rike gir til de borgerlige partier i valgkampen, omtales som motytelser for skattelette. Imidlertid er det ingen av landets rike som har vært i nærheten av å oppnå en styreplass i de borgerlige partiers politiske organer. Og langt mindre oppnådd en posisjon hvor landets største jobbskapere får presentere næringspolitiske utfordringer i eksempelvis NRKs Dagsnytt atten.
Mye taler for å benevne samrøret med LO og den nye Arbeiderpartidominerte regjeringen som politisk korrupsjon. LOs faste plass i Arbeiderpartiets styre og formannsskapet i valgkomiteen er et slags uttrykk for kartellsamarbeid der det åpenlyst kreves motytelser i retur. Økonomisk må fellesskapet nå stille opp med eksempelvis milliardbidrag når LOs krav til dobling av fradraget for fagforeningskontingent skal tilfredsstilles.
«Vi jobba frem seier på tinget, nå krever vi ny politisk kurs!» | FriFagbevegelse
Verre er forholdet med en egen representant fra LO som innsettes som statssekretær i den nye regjeringen. Ikke i eksempelvis Arbeidsdepartementet, men helt sentralt på statsministerens kontor. LO har fått innsatt Wegard Harsvik, tidligere rådgiver i Fagforbundet og i dag leder for samfunnskontakt og strategi i LO. Dermed sikrer LO en hånd på rattet på statsministerens kontor og med en unik mulighet til å forsterke LOs uttelling for milliongaver med sikring av egne krav.
Vi har hatt to makt- og demokratiutredninger i Norge.
Makt- og demokratiutredningen – Wikipedia
I 1998–2003 foregikk et utredningsprosjekt kalt Makt- og demokratiutredningen, ledet av Øyvind Østerud. Hovedtemaene var vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse vilkårene som følge av bl.a. internasjonalisering, teknologiutvikling, miljøutfordringer, det flerkulturelle samfunn og kunnskapssamfunnet. Den forrige Maktutredningen ble utført i perioden 1973–82 av et regjeringsoppnevnt forskerutvalg, fra starten ledet av Gudmund Hernes.
Det er kanskje på tide med en ny maktutredning. Samrøret mellom Arbeiderpartiet og LO bør absolutt komme på dagsorden. Videre er det på tide å se på den tunge venstredreiningen i norske media, som mer eller mindre fungerer som ukritiske mikrofonstativ for venstresiden. Dette er klart illustrert ved utviklingen senere år som kulminerte i et stortingsvalg hvor innbyggerne ble forledet til å tro at økende forskjeller og dårligere forhold for innbyggerne i distriktene er våre største samfunnsutfordringer.
Faktum er at innbyggerne i utkantene har den desidert beste kjøpekraften i Norge. Og som vi har påvist har forskjellene aldri vært mindre enn ved inngangen til 2020. Velgerne er dermed forledet til å velge nærmest ikke-saker som kompasskurs for å møte landets utfordringer. Følgelig er det rom for å spørre om våre media har utviklet seg til ikke mindre enn et demokratisk problem.
Påstanden forsterkes av media uten interesse for å se privat næringslivs betydning for velstandsutviklingen i Norge. En utvikling hvor det offentlige velferdstilbud er forsterket med en realvekst på over 60.000 kroner pr innbygger under den borgerlige regjering.
SMB-sektoren er landets største arbeidsgiver med en million ansatte. Både små- og store bedrifter er avhengig av investeringskapital for å skape flere arbeidsplasser. Gjennom 8 år har venstresiden kjempet for å redusere midlene til privat norsk eierskap. Betegnende for venstresidens media er at ingen har noensinne stilt venstresidens partier spørsmålet:
Hva blir konsekvensen for omstilling og nye arbeidsplasser for hver inndratt investeringsmilliard?