APs fortelling før 2017-valget

I valgkampen før 2013-valget var fortellingen «Eldreomsorg eller skattelette».

Innen kommunevalget 2015 hadde vi fått oljekrisen. Gullkalvens inntekter raste nedover i takt med oljeprisen til ulønnsomme nivåer. AP innså at impulser til investeringer i privat sektor var god politikk mht investeringer og sysselsetting. Selskapsskatten ble redusert etter tverrpolitisk vedtak, med unntak av SV. Dermed ble det slutt på APs latterliggjøring av dynamiske skattekutt, noe sosialøkonomen Jens Stoltenberg hadde omtalt som «voodoo-politikk» før 2005-valget. Et valg vunnet etter Telemark på vippen og kampen mot nedleggelse av avispapirproduksjon ved Union i Skien. «Vi skal gjøre alt i vår makt for å hindre nedleggelse» garanterte Jens Stoltenberg. Noen uker etter valgseieren gjorde APs nye næringsminister det klart at de ikke ville gripe inn i Norske Skogs overproduksjon av avispapir. Valget var trossalt vunnet.

Før 2007-valget var det arbeidsplasser i AP-bastionen Årdal som stod på spill. AP løste problemet ved statlige midler til etablering av dørfabrikken Dooria, i konkurranse med private dørprodusenter. Har ikke staten nok av andre uløste oppgaver? Innen neste kommunevalg var Dooria konkurs etter et par hundre millioner i støtte fra skattebetalernes penger.

Tilbake til 2017-valget.

Den gang hadde vi ikke kunnskapen fra OECD som dokumenterte Norges fall i produktivitet fra 2005 til 2013, som eneste land i Europa sammen med skadeskutte Hellas. Heller ikke var vi klar over den enorme ekspansjonen av offentlige sektor. 100.000 nye ansatte, en for hver fjerde nye innbygger. Hva var behovet? Allerede hadde vi den nest største offentlige sektor i Europa. Med kostnad på en million kroner pr offentlig stilling, gikk all skatt fra nærmere en million skattebetalere i privat sektor med i dragsuget.

– Tilbake til 2017-valget…

Etter det kritiske oljeprisfallet hvor fortellingen var «for lite for sent», var man ikke kjent med resultatene av den næringsvennlige politikken til den borgerlige regjeringen. SSB dokumenterer resultatet gjennom de etterspurte investeringene: 140 milliarder kroner i de to påfølgende år etter oljekrisen. Investeringene etter finanskrisen? Et fall på 40 milliarder kroner; et regimeskifte.

Retorikken som fulgte fokuserte på skatteletten. 1000 kroner pr dag for landets 1000 rikeste, med bare urettferdige 10 kroner dagen til folk flest. Innen media illustrerte VGs stjernereporter Lars Joakim Skarvøy skatteletten med hummer og champagne til de rike vs. et rundstykke med smør for folk flest.

VGs illustrasjon av skatteletten til ‘folk flest’

«Regjeringen ga de store pengene til landets aller rikeste» var omkvedet. Jada, 1000 kroner pr dag til landets rike utgjorde 360 millioner kroner. NRK brydde seg aldri med å regne ut skatteletten til 4 millioner folk flest. Det gjorde imidlertid medlemmer av vår forening. Vi gjorde også utregningen av hva 3.600 kroner betyr for de vanlige skattebetalerne: 14,4 milliarder kroner. Vi informerte også høy og lav i statskanalen om hvem som egentlig fikk «de store pengene», uten respons.

Etterhvert resulterte også investeringene i 100.000 arbeidsplasser. 160 flere skattemilliarder tilkom fellesskapet, som del av den borgerlige (alt for rause) vekst i offentlige tjenester. Nederste desil slapp unna med lavere skatt enn 10 år tidligere. «Også de rike må bidra» var, og er fortsatt fortellingen. Fakta: Øverste desil har løftet velferdsbidraget med 60 milliarder til 180 milliarder kroner.

Nå er det «vanlige folks tur». Den omtales som ca. 3.000 kroner. Over en 4-års periode.

Lars Joakim Skarvøy, nå over i TV2, har aldri brydd seg med å illustrere hva skatteletten utgjør på daglig basis for vanlige folk; Kr. 1,40 pr dag. Riktignok noe opp fra Arbeiderpartiets alternative 2020-budsjett på kr. 1,35.

Del dette innlegget: