Arbeiderpartiet. Meir historieforfalskning.

Jon Hustad tek oss i dagens utgåve av Dag og Tid gjennom Jan Eivind Myhre si nye bok Myten om det fattige Norge. En misforståelse og dens historie. Hustad gir oss innleiinga frå boka: «Da Landsorganisasjonen ble stiftet i 1899, var Norge nest fattigst i Europa, bare Irland var fattigere. Det hevdet ihvertfall Yngve Haagensen i 2014.» Dette vart også hevda i Jens Stoltenberg sin nyttårstale 2011.

Professor Angus Maddison brukte store deler av sitt liv til å henta inn nasjonale statistikkar langt tilbake i tid. Fram til 1905 og starten av utvikling av norsk vasskraft, utvikla Noreg seg stort sett i takt med Sverige. På 1860-talet var eksporten så omfattande at norsk BNP pr. innbyggjar var sterkare enn den svenske.

Målt ved BNP pr innbyggjar utvikla dei to land seg ganske likt, sett bort frå slutten av 1890-talet. Kjelde: Historikar Angus Maddison.

Arbeiderpartiet kom til makta i 1935. På tross av eit nedbygd forsvar, påførde general Fleischer i nord og oberst Eriksen på Oscarsborg Nazi-Tyskland dei første tap. Samstundes som Einar Gerhardsen tok tiltak for å inngå hemmelege avtalar med Hitler sine representantar. Ei einstemmig stortingsguppe i Arbeiderpartiet gjekk sommaren 1940 inn for å be Kong Haakon abdisera.

Historieskrivinga etter krigen anerkjente ikkje heltane Eriksen, Fleischer, major Oliver Langeland eller Kaptein Eiliv Austlid. Arbeiderpartiet underkjende heltar mens dei utvikla historien om «gutta på skauen». Etter krigen rana regjeringa til Gerhardsen krigsseglarane sine rettmessige hyrer. I tett samarbeid med LO etablerte partiet hemmeleg avlytting, først av kommunistane og seinare av politiske motstandarar. Tidlegare partisekretær Ronald Bye var ein av dei mange som etterkvart dokumenterte ulovleg avlytting heilt inn i Gro Harlem Brundtland si regjeringstid.

Etter krigsherjingane og opprydding gjekk heile Europa inn i lang og stabil velstandsvekst fram til OPEC-I i 1974. Arbeiderpartiet innprenta oss forteljinga «Vi bygde landet». Både i lærebøkene og med stor kraft framført kvar 1.mai. Med slik tyngde at det høyrdest ut som om borgarleg side hadde stått og sett på dette arbeidet. Inspirert av Sovjet ga planøkonomi og reguleringsregimet oss store statlege investeringar, best illustrert ved milliardsluket Norsk Jernverk. Etter kvart er professorane Myhre og Ola Grytten blant dei som har korrigert den offisielle forteljinga.

Frå 1950 og fram til me fekk første oljemilliard på bok i 1973 tapte me terreng overfor Europa år for år. Norge kom godt ut av krigen og hadde eit forsprang på det hardare ramma Europa. Likevel ga det planøkonomiske eksperimentet oss eit tap på 16-17 prosent fram til me vann den store gevinsten i oljelotteriet.

Noreg kom ut av krigen både med nye jernbanestrekningar, flyplassar og nær ferdigbygde aluminiumsverk. Målt ved BNP var produksjonsnivået frå før krigen innhenta innen 1946 var omme.

Godt kamuflert av oljemilliardane og dei mange nye offentlege arbeidsplassar, gjekk det svært dårleg med industrien gjennom 1970-talet. LO streika fram lønsvekst på 73 prosent over ein fire-års periode. Eit dårleg omstilt næringsliv vart på 1980-talet utfordra både av eigedoms- og børskrakk. Det toppa seg i perioden 1988-1993 med bankkrise og ei 5-årig arbeidsløyse som historikar Ola Grytten vurderte som meir omfattande enn krisene på 1930-talet.

Historikarane har av ein eller annen grunn interessert seg lite for omstillingsperioden frå planøkonomi til normal markedsøkonomi, gjerne tidfesta som gjennomført ved tilbakelagt bankkrise og innføring av det nye skattesystemet i 1992. Eit godt forsøk er boka «Markedsvendingen» av Ola Innset. Illustrerande er resultatet av overgangen i form av nye arbeidsplassar etablert i privat sektor: Fattige 35.000 i perioden 1970 – 1992, tilsvarande antal nye arbeidsplassar som venture kapitalen har etablert siste 10 år.

I perspektiv skrytte Arbeiderpartiet sin industriminister av at dei hadde berga 100.000 arbeidsplassar i 1976 – 1977. Kostnaden av den svært så aktive næringspolitikken fekk ikkje velgjarane kjennskap til på den tid heller: All skatt frå 600.000 skattebetalarar. Trass i elendige løysingar, vart det ein overlegen seier ved Stortingsvalget i 1977. Med stortingsvalget i 1981 makta Høgre å visa til andre løysingar for samfunnet. LO hadde ikkje lenger begge hender på rattet og det vart mogeleg å kjøpa mjølk og brød etter kl 17.

Mot dette historiske bakteppet med dårleg politikk kamuflert med løgn, bedrag, regelrett historieforfalskning, ulovleg avlytting, krigsmisæren og den skammelege behandlinga av krigsseglarane, er det litt meir rafinerte metodar røyrsla benyttar i dag. Det er ikkje mindre krevjande å halda saman Noregs største samling av særinteresser av den grunn. Det handlar om systematisk desinformasjon, som siste tiår favnar to Ap-regjeringar. Ei rekkje biografiar har gitt innsikt i den interne kulturen og integriteten til mange av hovedpersonane. Frå Jens Stoltenberg som dolka Jagland i ryggen.

www.nettavisen.no/politikk/jens-stoltenberg-holdt-hemmelige-moter-bak-ryggen-pa-jagland/s/12-95-3423267718

Til noværande nestleiar som fekk fjerna tidlegare nestleiar. I april kjem dokumentaren om Trond Giske. Konturane er allerede kjent rundt rollen Tadjik spelte i prosessen. Giske i sin tur enda karrieren til dåværande finanspolitisk talskvinne Marianne Martinsen, eit lovande emne som faktisk hadde studert økonomi. I Civita-pokast #264 avslørar ho kvifor ho har slutta å høyra på politiske debattar, etter at ho har site heilt passivt i stortingssalen siste 4 år.

www.vg.no/nyheter/innenriks/i/dyVj1/stoere-vraker-marthinsen-som-finanssjef-i-ap

Arbeiderpartiet lukkast godt med valgkampane etter krigen som partiet for industriarbeidaren og vanlege folk. Samanlikninga med Europa ovenfor viste at løysingane var dårlegare enn i andre land. 2021-valget vann partiet hovedsakleg med forteljinga om aukande forskjel mellom fattig og rik. Historien var strategisk god, men var sanninga større enn forteljinga om krigen og den om «Vi bygde landet»?

Absolutt ikkje! Me har fått høyra mykje om påståtte milliardar i skattelette til dei rike. Om vanlege folk sin tur. Sanninga er at dei 5.000 oljemilliardar me har nytt godt av sidan 1973 har gått til vanlege folk. Ja, kven andre? Ved hjelp av datagrunnlaget til SSB kan det dokumenterast at historien om aukande ulikskap basert på inntekt og skattelette, er ei ikkje-sak. Berre tull, og mest egna til å fjerna oss frå dei store samfunnsspørsmål, i det mest omfordelte landet på kloden. Realiteten er ein teoretisk forskyvning på 1.080 kroner mellom fattig og rik, eit estimat så marginalt at det kan havna i kategorien målefeil og andre feilkjelder.

Derimot har norske innbyggjarar fått ein betydeleg vekst i dei offentlege tenestene. I gjennomsnitt 32.800 kroner pr innbyggjar. Over halvparten kjem frå veksten i helsetenester og sosial tryggleik inklusiv kontante overføringar til hushaldningane. Desse omfattande tenestene er aldri del av forteljinga til innbyggjarane om ulikskap. Dette er merkverdig all den tid forteljinga ellers er «Vi bygde landet». Tidvis skal det ikkje bety noko at betre utstyrde ambulansar kjem raskarare fram på betre veier til meir moderne sjukehus – utstyrt med fleire og meir kompetente legar og sjukepleiarar enn før.

I det norske mediabiletet må utenforståande vera djupt nede i talmaterialet til SSB for å få koma fram til realitetane, utover det SSB sjølve velgjer å fokusera på. Etter krigen mingla Arbeiderpartiet sine folk mellom politiske posisjonar, SSB og departement. SSB under noværande leiar Axelsen er framleis svært politisk. Med 1.000 tilsette, kvifor er det utenforståande som måtte laga denne figuren for å avvisa påstanden om aukande ulikskap?

Dette er essensen i påstanden om aukande ulikskap under Regjeringa Solberg: Betydeleg vekst i dei offentlege tenestene som kjem alle til gode. Aller mest til dei med helseutfordringar og behov for sosial tryggleik; «dei nederste på stigen».

Del dette innlegget: