Nåværende regjerings manglende evne til å skape arbeidsplasser og opprettholde produktivitet, fordekkes gjennom feilinformasjon. I realiteten har de fleste politiske beslutninger påvirket arbeidsmarkedet negativt. Den norske velferdsstaten er avhengig av et produktivt næringsliv, men regjeringens nåværende politikk fører til nedgang i investeringene og jobbskaping. For å stimulere til økonomisk vekst haster det med å skape rammevilkår som legger til rette for private aktører.
- Regjeringen har satt seg som mål å skape 150.000 nye arbeidsplasser innen 2030, men det er ingen konkrete planer for hvordan dette skal oppnås.
- Fallende investeringer i privat sektor har ført til stans i jobbskaping under regjeringen Støre.
- Den norske velferdsstaten er avhengig av produktivitet, som har falt dramatisk sammenlignet med andre OECD-land.
- Den offentlige pengebruken vokser, og hver fjerde krone i statsbudsjettet for 2025 må tas fra oljefondet.
- Misforståelser om skattelette og bruken av offentlige midler har bidratt til et forvrengt bilde av regjeringens faktiske tiltak og resultater i helse- og omsorgssektoren.
Feilinformasjon eller systematisk desinformasjon?
Regjeringen har den viktige ambisjon om 150.000 flere i jobb innen 2030, basert på perspektivmeldingen. Omfordeling vies et helt kapittel. Imidlertid finnes ikke en eneste setning om hvordan alle jobbene skal skapes, av hvem og hvor kapitalen skal komme fra.
www.regjeringen.no/no/aktuelt/perspektivmeldingen-2024/id3049220/
Finansiering av velferdsstaten hviler på et produktivt næringsliv. Budsjettposten som SSB benevner ‘Sosial trygghet’ er enorm. Større enn hele det finske statsbudsjettet. I gjennomsnitt bevilger vi oss direkte- og indirekte velferdsgoder for over 400.000 kroner pr innbygger. Hva er årsaken til at denne type informasjon aldri når velgerne? Viktigere – hvordan er verdens mest omfattende velferdspakke finansiert? Media med rikskanalen i spissen lot oss aldri få vite!
www.vg.no/annonsorinnhold/aksjonforborgerligvalgseier/velferdsstaten-er-truet/
Med fallende investeringer i privat sektor under regjeringen Støre stoppet jobbskapingen opp.
Figuren er basert på SSB tabell 09190. Både vedlikehold og utvikling av nye arbeidsplasser krever store investeringer. Hvem tar risiko og bidrar med kapitalen og hvordan utviklet det seg under Støre?
I Norge er til enhver tid hver fjerde innbygger i arbeidsdyktig alder ikke i arbeid. Vi blir stadig «sykere» på tross av at forventet levealder (for menn) er 6 år høyere enn for 30 år siden. 250.000 står i helsekø. Utviklingen er langt fra bærekraftig. Hver fjerde krone i statsbudsjettet for 2025 må hentes fra oljefondet. Hva gjør Norge feil?
Det handler om produktivitet.
Utviklingsland har en stor arbeidsstyrke, men lite kapital. I Norge utfører en operatør bak spakene på en privatfinansiert gravemaskin oppgaven som 100 menn med hakke og spade utfører i U-land. IT har bidratt til tilsvarende produktiv utvikling. Vi har 900.000 ansatt i offentlig sektor for å levere alle velferdstjenestene vi forventer. Under regjeringen Stoltenbergs åtte år ble offentlig sektor ekspandert med 100.000 nye ansatte. Ca. en for hver fjerde nye innbygger. Hva var behovet?
Velferdsstaten handler om mer enn slagord som «varme hender», «bestemor på anbud» og anklager mot private løsninger. Telefaxen var et sentralt verktøy innen helsesektoren et tiår lengre enn i privat sektor. Under Stoltenberg tok samfunnet de første steg tilbake i retning «aktiv næringspolitikk». Produktiviteten falt med 3,2 prosent innen 2013, dårligst blant alle land innen OECD.
Inn i pandemien var produktiviteten 7 prosent høyere enn ved regjeringen Stoltenbergs avgang. Incentiver til investeringer ble gitt via verdiskapende skattelettelser og tilretteleggelse for næringslivet. Hele landet gikk så det suste. Under den borgerlige regjering ble andelen av skattebetalernes penger som gikk til langsiktige tiltak (forskning og varig infrastruktur) 20 prosent høyere. 72.000 flere ble ansatt i offentlig sektor. Arbeiderpartiets anklager i opposisjon om svekkelse av velferdsstaten var grunnløse.
Jens Stoltenbergs tidligere fortelling
handlet om skattelette eller eldreomsorg. Videre skulle det «skinne av eldreomsorgen». Var eldreomsorgen i realiteten Arbeiderpartiets salderingspost? Velgerne ble ført bak lyset. Resultatet ble mange slagord, med bygging av kun 2.040 nye pleiehjemsplasser. Under den etterfølgende borgerlige regjering ble det både eldreomsorg og 12.000 nye pleiehjemsplasser, sammen med betydelig lavere skatt.
Finansminister Siv Jensen reduserte skattene for ‘folk flest’ med 14 milliarder kroner i et enkelt år. Regjeringen Støre: 10 milliarder over fire år, en krone pr dag. Arbeiderpartiets fortelling er at regjeringen Solbergs skattelettelser gikk til de rike. Faktum er at skattereduksjonene til ‘folk flest’ var 40 ganger større enn reduksjonen til våre største jobbskapere, mer presist definert som landets 1000 rikeste.
Vestres nåværende fortelling
er at Høyre underfinansierte sykehusene med 3 milliarder kroner gjennom enorme lettelser i formueskatten til de med de største formuene. Senest 26. februar bløffet Vestre nok en gang NRK’s seere.
Politisk kvarter – TV – NRK TV
Det burde ikke alltid handle om å bruke mest mulig penger. I mange tilfeller kan private aktører foreta tre operasjoner til samme kostnad som to i offentlig sektor. Ventetidene gikk ned med 12 dager under regjeringen Solberg mens de under Støre har gått opp med 12 dager.
Under Vestre som næringsminister ble det også mye prat. «Rekordstore» resultater iflg. Vestre. Senest i november hevdet Vestre at «122.000 flere kom i jobb i privat næringsliv siste to år.» 8-gangeren i forhold til hva SSB har dokumentert. Kun 15.800 flere kom i jobb to siste år, 100.000 færre enn hva Vestre og Arbeiderpartiets representanter har meddelt velgerne.
«Ta de rike»
LO og Arbeiderpartiet synes ikke å forstå næringsliv, investeringer, hvordan og hvem som skaper arbeidsplasser. Iveren etter å ta de rike reduserte således investeringene med 50 milliarder kroner i 2024.
Utviklingen i privat sektor utviklet seg raskt i negativ retning etter hvert som en destruktiv næringspolitikk inklusiv skatt med tilbakevirkende kraft, ble innført.
Omfordeling av jobbskapernes milliarder til populære tiltak som gratis ferje resulterer ikke i investeringene som står bak etablering av en arbeidsplass.
Kortsiktig politikk vs. innbyggernes langsiktige interesser.
Regjeringen Støre stresset høsten 2022 hvor viktig det var å holde igjen på offentlig pengebruk av hensyn til risiko for høyere rente. Et halvår senere ble pengebruken løftet med 56 milliarder kroner og presset på renten var satt. Norske låntakere fikk hevet rentekostnaden med trolig så mye som et helt prosentpoeng gjennom hele 2024 og muligens halve 2025.
Ulike ordninger for å kompensere husholdningenes høyere strømpriser ble vurdert. Regjeringen Støre utelukket en løsning med fastpris av hensyn til energisparing og redusere overforbruk. To dager etter Senterpartiet gikk ut av regjering, innførte regjeringen Støre likevel en ordning med fastpris. Mindre utredet enn kommunale krav til å bygge på en garasje, iflg. Vedum.
En vikarierende finansminister og assistent til statsministeren
Det hastet med å få på plass en ny regjering vel et halvår før valget. Jens Stoltenberg sa ja til å hjelpe et kriserammet Arbeiderparti og ble satt på som finansminister. Ingen andre løfter er registrert utover å jobbe som stedfortreder frem til valget. Inntil Jens Stoltenberg reiser ut igjen i Europa rett etterpå, skal han fungere som støttehjul til Støre. I rollen som en slags ‘Keiserens nye klær’ er Stoltenberg bundet til å forsvare Arbeiderpartiets mediokre løsninger for fellesskapet. Dermed må den destruktive næringspolitikken og kampen mot de problematiske rike opprettholdes.
Norge er i den heldige situasjon at samtlige innenlandske problemer kan løses gjennom politikk. Alt som kreves er løsninger med horisont utover Stortingsvalget 8. september. Løsningen er så enkel som å legge til rette for – ikke hindre – private aktører.
Einar Gerhardsen og de rike
En tidligere kjent figur innen Arbeiderpartiet sa at det er ikke de rike som er problemet. Det er de fattige, sa Einar Gerhardsen. I 1979 sa Odvar Nordli i Nordisk Råd at fattigdommen er avskaffet. Hele landet ble rikere, toppet med gevinsten i oljelotteriet. Senere er det norske fellesskap tilført ca. 6.000 milliarder kroner. Under regjeringen Solberg gikk et hundretalls milliarder i skattelette direkte til befolkningen. Herav kun ca. 2 milliarder kroner til landets 1000 rikeste. Hvordan stemmer dette med Arbeiderpartiets fortelling til innbyggerne?
Mot denne bakgrunn, hvordan utviklet ‘de rike’ seg etter hvert til et samfunnsproblem for partiet?
-Det handler om å peke på det urettferdige i at den lille promillen som lyktes ble formuende. Dermed kan Arbeiderpartiet og øvrige sosialister spiller på noen av menneskets mest nedrige følelser; misunnelsen. Derfor kan aldri Arbeiderpartiet gi avkall på formuesskatten på arbeidende kapital. Annektering av den mest potente kapital som det store fellesskapet besitter. Selv om den utgjør kun en prosent av statsbudsjettet, er formuesskattens viktigste rolle den rent retoriske. Formuesskatten er viktig som del av fortellingen om forskjells-Norge og påstanden om økende forskjeller; sterkt medvirkende til sosialistisk valgseier i 2021.