Det er tid for realisme i miljøpolitikken.
Norges mål for 2030 er ambisiøse. Dette er utviklingen siden 1990:
Det kreves harde tiltak for å nå utslippsmål for 2013. Da hviler det grønne skiftet på kraftfulle verktøy, ikke slagord eller MDGs tegninger: «Regjeringen er direkte ansvarlig for hetebølgen i Nord-Amerika. (Rasmus Hansson – MDG).
Mens Venstre understøtter næringslivets bidrag til bærekraftig omstilling, svekker de selverklærte miljøpartiene MDG og SV gjennomføringsevnen:
- Viktigste bidragsyter er industrien selv sammen med den enorme investeringskapitalen som kreves. De selverklærte miljøpartiene på venstresiden har til felles at de svekker næringslivets grønne omstilling gjennom å inndra titalls milliarder av potensiell investeringskapital. Hvorfor svekke omstillerne hvis miljøkampen er øverste prioritet?
- Venstresiden har ingen kunnskap om kompleksiteten tilknyttet det grønne skiftet. Den manglende forståelse illustreres gjennom at “ny grønn teknologi skal fases inn i takt med utfasing av oljeindustrien”. Halvparten av nye virksomheter er borte etter bare to år.
- Det tok olje- og havbruksnæringen 10 – 30 år å oppnå posisjon som betydelig bidragsyter til vår velferd. Innen hvilke bransjer skal MDG «fase inn» 150.000 nye grønne arbeidsplasser? Hvilke lærekrefter må utdannes for å kvalifisere arbeidstakerne? Hvem ønsker å satse i Rødts nye samfunnsorden når de står klar for å tildele etiketten «Miljøprofitør» til de som lykkes?
- Det er direkte naivt å tro at ensidig norsk nedstengning av norsk oljeindustri har annen effekt enn velferdstap for dagens unge. Tror man Kina vil følge opp med å stenge ned kullkraftverk? Internasjonale avtaler kreves for å få skikkelig fart på omstillingen. I mellomtiden må Norge basere seg på virkemidler, ikke slagord.
