Det grønne skiftet: Mer enn slagord?

Det er tid for realisme i miljøpolitikken.

Norges mål for 2030 er ambisiøse. Dette er utviklingen siden 1990:

Det kreves harde tiltak for å nå utslippsmål for 2013. Da hviler det grønne skiftet på kraftfulle verktøy, ikke slagord eller MDGs tegninger: «Regjeringen er direkte ansvarlig for hetebølgen i Nord-Amerika. (Rasmus Hansson – MDG).

Mens Venstre understøtter næringslivets bidrag til bærekraftig omstilling, svekker de selverklærte miljøpartiene MDG og SV gjennomføringsevnen:

  1. Viktigste bidragsyter er industrien selv sammen med den enorme investeringskapitalen som kreves. De selverklærte miljøpartiene på venstresiden har til felles at de svekker næringslivets grønne omstilling gjennom å inndra titalls milliarder av potensiell investeringskapital. Hvorfor svekke omstillerne hvis miljøkampen er øverste prioritet?

  2. Venstresiden har ingen kunnskap om kompleksiteten tilknyttet det grønne skiftet. Den manglende forståelse illustreres gjennom at “ny grønn teknologi skal fases inn i takt med utfasing av oljeindustrien”. Halvparten av nye virksomheter er borte etter bare to år.

  3. Det tok olje- og havbruksnæringen 10 – 30 år å oppnå posisjon som betydelig bidragsyter til vår velferd. Innen hvilke bransjer skal MDG «fase inn» 150.000 nye grønne arbeidsplasser? Hvilke lærekrefter må utdannes for å kvalifisere arbeidstakerne? Hvem ønsker å satse i Rødts nye samfunnsorden når de står klar for å tildele etiketten «Miljøprofitør» til de som lykkes?
  4. Det er direkte naivt å tro at ensidig norsk nedstengning av norsk oljeindustri har annen effekt enn velferdstap for dagens unge. Tror man Kina vil følge opp med å stenge ned kullkraftverk? Internasjonale avtaler kreves for å få skikkelig fart på omstillingen. I mellomtiden må Norge basere seg på virkemidler, ikke slagord.  
Del dette innlegget: