2023 var året der vi måtte se renten bli hevet flere ganger, men 2024 skulle heldigvis bli året der nordmenn skulle få mer penger å rutte med igjen.
Slik ble det ikke!
Aldri har nordmenn vært så opptatt av rentemøtene til Norges Bank som siste året. Vi har kjent på det lenge: Vi har mindre å rutte med, alt koster mer og det er lite til overs.
Gjennom hele 2024 har renten holdt seg fast på høye 4,5 prosent.
I utgangspunktet understreket regjeringen Støre betydningen av å holde igjen offentlige utgifter. Ellers ville vi få inflasjon med press på lånerentene våre. Imidlertid tok det bare et halvår fra første statsbudsjett var vedtatt før første påplusning kom, på godt over 50 milliarder kroner. Uansett begrunnelse legger stort innenlands pengebruk press på økonomien. Regjeringen bestemmer offentlig pengebruk og påvirker slik styringsrenten; Norges Bank’s verktøy for å balansere norsk økonomi. Kjøle ned ved å sette opp renten, stimulere til økt aktivitet gjennom å sette ned renten. Med et stramt statsbudsjett kunne rentestigningen stanset på 3,5 prosent, men ble 4,5 prosent gjennom hele 2024. En høyere rente på et prosentpoeng over renten som en mer moderat pengebruk kunne gitt, medfører store ekstra kostnader for husholdningene. Hele 43 milliarder for en samlet gjeld på 4.300 milliarder kroner. Til sammenligning utgjorde strømstøtten til norske husholdninger 32 milliarder i 2022.
Også kommuner og fylkeskommuner har opptatt milliardlån for å tilby oss de goder vi forventer i Norge. En rente som ender opp et prosentpoeng over det som stram styring kunne gitt, betyr noe for samlet gjeld på 800 milliarder. Gjennom 2024 har vi sett hva 8 ekstra rentemilliarder betyr for kommunene.
Hva med næringslivet, bedriftene og alle arbeidstakere som skal finansiere de tjenester vi forventer i vårt velferdssamfunn? Et prosentpoeng merkostnad for bedriftene utgjør 63 milliarder kroner. Offentlig sektor hadde store ekstrainntekter fra næringslivet under strømkrisen, men regjeringen kompenserte bedriftene kun i en kort periode av 2022. Med en tilbakebetaling på i underkant av 3 milliarder kroner tynte regjeringen privat næringsliv hardt. Det verste ved regjeringens pengebruk var at den hovedsaklig ble finansiert gjennom å benytte næringslivets «såkorn»; investeringsbudsjettene. Jobbskaperne som akkurat hadde reist seg etter pandemien, ble presentert for et skattesjokk.
Investeringene i privat næringsliv forventes redusert med over 50 milliarder kroner i 2024 med en jobbskaping som er iferd med å stoppe opp. Politikken ødelegger for regjeringens gode ambisjon om 150.000 nye arbeidsplasser innen 2030. I landet med verdens beste helsevesen, står fire av fem i arbeidsfør alder utenom arbeidslivet. I tillegg. I tillegg har vi det rekordstore norske sykefravær på over 7 prosent. En halvering hadde gitt landet med behov for flere hender i arbeid en gevinst på 100.000 årsverk. Youngstorgets innbitte kamp mot løsninger vil bli ført inntil der dukker opp noen voksne. Muligens hadde LO hatt rett person på plass gjennom forrige leder Hans-Christian Gabrielsen.
Hva betyr det for deg og meg?
Jobben er noe av det viktigste vi har. Stabil inntekt er nøkkelen til banklånet. Sammenlignet med 2023-nivå, har et boliglån på tre millioner økt renteutgiftene med hele 45.000 kroner i 2024, eller 35.100 kroner etter rentefradrag. Vi kan håpe på en reduksjon i disse ekstra renteutgifter til det halve i 2025. Ca. 17.500 kroner utover bankens renteregninger i 2023.
Men bankene ler hele veien til … banken. De nyter store overskudd og tar ut milliarder i utbytte.
Nå har Norges Bank indikert at det første rentekuttet tidligst vil komme i begynnelsen av 2025. Samtidig legger regjeringen frem et statsbudsjett der de foreslår å øke oljepengebruken til 460 milliarder kroner.
Dette vil kunne forsinke rentenedgangen. Et mer ekspansivt budsjett øker den økonomiske aktiviteten og presser dermed på inflasjonen.
Et produktivt næringsliv er fundamentet for gode arbeidsplasser, og styrker finansieringen av fellesskapet. For oss i aksjon for borgerlig valgseier er prioritering av fellesskapets og norske familiers kjøpekraft avgjørende. Private aktører kan spare det offentlige for titalls milliarder og igjen redusere presset på renten.
Enkelt forklart er det slik at jo mindre regjeringen strammer inn, jo mer må sentralbanken stramme inn med renten.
Regjeringen så allerede i slutten av 2022 at høy offentlig pengebruk medførte fare for langvarig inflasjon. Likevel pumpet den inn ytterligere 56 milliarder oljekroner i statsbudsjettet – langt mer enn Norges Bank hadde sett for seg- allerede et halvår senere.
Regjeringen legger opp til å øke den offentlige pengebruk i 2025 med over 100 milliarder kroner.
Resultatet?
Norges Bank tvinges -igjen og igjen- til å avvente reduksjon av styringsrenten.
Når skal det bli vanlige folks tur?
«Vi har gitt folk med vanlige inntekter 10,5 milliarder kroner i skattelette»
Vanskelig for bedriftene
Politikk for omfordeling har gitt vanlige folk en skattelette på mindre enn en krone pr dag! 10 milliarder kroner høres bra ut. Imidlertid blir det nær null når milliardene fordeles på fem millioner innbyggere over fire år. Problemet er at regjeringen finansierer en helt ubetydelig skattelette gjennom å ta landets mest potente milliarder fra jobbskaperne. Fordi de er «rike». Investeringene faller og dermed jobbskaping og kommunenes skatteinntekter. Etterhvert merkes regjeringens populistiske pengebruk også for kommuneøkonomien. Den siste tiden har det vært sterke reaksjoner mot nedleggelse av skoler. Trolig rammes kommuneøkonomien av inntektstap og økte rentekostnader i størrelsesorden 10 milliarder kroner. Hvor mange skolenedleggelser kunne vært unngått om kommunene hadde disse pengene?
Når skal regjeringen forstå at det er nettopp «vanlige folk» som blir skadelidende av deres dårlige håndtering av statsbudsjettet?
Mange bedrifter sliter med å holde hodet over vann. Det går utover fellesskapet, da privat næringsliv er selve fundamentet for kommune- og privatøkonomien vår. Folk trenger høyere lønn for å håndtere økte utgifter, men for at bedriftene skal gi høyere lønn, er de nødt til å tjene penger.
Norsk næringsliv trenger en politikk som gjør det enkelt å drive business. Dette er til fordel for vår egen kjøpekraft og for kommunenes tilbud av skoler, barnehager, helse og eldreomsorg. De høye rentene biter også på bedriftene og gjør det vanskeligere å investere i flere og bedre arbeidsplasser. Dette kommer i tillegg til lakseskatt, formuesskatt, arbeidsgiveravgift og en rekke andre skatter og utgifter.
Verdiskapingen uteblir, og til syvende og sist er det velferdstaten som må ta støyten.
Finn Helge Tolpinrud er styreleder i aksjon for borgerlig valgseier og har sett seg lei av det han mener er direkte næringsfiendtlig politikk.
– Som jobbskaper har jeg nok utfordringer uten å betale høye renter, formuesskatt på lån til bedriften, papirverdier samt fore staten med inntekter på strøm.
Derfor er politikken næringsfiendtlig
Mens staten dro inn 79 milliarder ekstra bare på de høye strømprisene i 2022, fikk bedriftene følgende «gavepakke» i statsbudsjettet:
- 7,7 milliarder i økt arbeidsgiveravgift.
- 33 milliarder i en ny såkalt grunnrenteskatt.
- 2,4 milliarder i økt formuesskatt.
En bonde kan ikke selge traktoren sin for å betale formuesskatten. Derfor må mange bedriftsledere ta ut utbytte for å klare skatteregningen – også når bedriften går med underskudd.
Likevel – eller var det derfor? – økte regjeringen utbytteskatten nok en gang, nå fra 35,2 til 37,8 prosent.
Aksjon for borgerlig valgseier ønsker i stedet å forkaste hele formueskatten. Det vil gjøre det enklere for norske bedrifter å bevare virksomheten i Norge.
– I likhet med mange andre i etableringsfasen har jeg investert sparepengene og arbeidet i flere år uten lønn. Innen firmaet er i stand til å utbetale en eneste krone, er jeg ilagt formuesskatt basert på penger lånt til bedriften og firmaets papirverdi, sier Tolpinrud og fortsetter:
– Det siste jeg trenger er formueskatt på utlånt kapital og en ekstra renteregning på grunn av en regjering som driver opp strømpris og rentenivåer.
Aksjon for borgerlig valgseier stiller spørsmål ved om regjeringens destruktive næringspolitikk er løsningen i møtet med stadig nye utfordringer. «Omfordeling» benyttes ofte som begrunnelse, men det er den mest potente kapitalen som annekteres. Kaken til fordeling blir mindre når innsatsfaktorene kapital og jobbskaping stuper.
Derfor kan strøm koste 13,50
Et annet problem er kortsiktig politikk som prioriteres fremfor langsiktige løsninger. Det er enkelt, men kortsiktig for kommuner og stat å hente milliarder fra energisektoren. Helt siden krigen har strømnettet vært underprioritert. Manglende linjer mellom de ulike regioner medfører at kraftoverskudd ikke overføres fra områder med fulle magasiner til områder med underskudd. Satt på spissen kunne skatteletten på 10 milliarder kroner til ‘vanlige folk’ -en helt ubetydelig krone pr dag- prioriteres til langsiktig bygging av landet.
Situasjoner som strømpris på over 13 kroner pr. kWh oppstår ikke bare som følge av spesielle værforhold. Den underliggende årsak er manglende investeringer i infrastruktur; linjer til å føre strøm mellom våre ulike prisområder. Milliarder til dobling av fagforeningsfradrag og halvering av ferjebilletten er populære tiltak overfor egne velgergrupper, men hver krone går ut over de langsiktige prioriteringene inklusiv vedlikehold. Sammenlignet med regjeringen Stoltenberg økte regjeringen Solberg andelen av offentlige midler som går til investeringer med 20 prosent. Imidlertid verdsetter ofte velgerne partier som tilbyr en quick-fix. Velgerne er i ferd med å forstå at kaken må bakes! Den ideologiske kampen mot «de rike» endte med destruktive rammevilkår for hele det private næringsliv, 50 tapte investeringsmidler, jobbskapingen stanset opp og til slutt endte politikken med 10-15 milliarder kroner borte fra kommunenes velferdsbudsjetter.