Uken før Jonas Gahr Støre inntok statsministerens kontor, kom de første innblikk i hva landets nye retning innebærer. Hurdalsplattformen gir gratis ferje på strekninger med færre enn 100.000 passasjerer årlig. Halv pris på mer trafikkerte strekninger. Hvorfor er dette god politikk, utover overholdelse av valgløfter?
Alle løfter skal finansieres. Det mest kostbare er selvsagt Arbeiderpartiets slagord «Nå er det vanlige folks tur». For hver tusenlapp innfridd overfor 5,4 millioner innbyggere, er altså regningen vel 5 milliarder kroner. Hvor mange tusenlapper skal over 5 millioner innbyggere løftes for å føle at det er deres «tur»? Denne regningen kommer på toppen av Senterpartiets valgløfter overfor distriktene.
Da de to partilederne presenterte plattformen på Hurdal overfor media mandag 11.oktober, kunne man registrere hele fokuset på arbeid og arbeidernes muligheter og rettigheter. Imidlertid var der et felles trekk med de to partienes fokus i debattene etter siste års trontaler. Ikke et eneste ord ble sagt om privat næringslivs rammevilkår inklusiv SMB-sektoren, utover noen fraser om «aktiv næringspolitikk». Eneste løfte som kan forventes overholdt er partienes ekstra belastning av privat eierskap på 6-9 milliarder kroner. Med annekteringen av potent investeringskapital, er det all grunn til å minne om utviklingen for småbedriftene under forrige regime under den Rød-Grønne regjeringen. Noe som skal toppes gjennom de to partiers søken til venstre om budsjettsamarbeid. Dette er oppskriften for å ta landet i en «ny retning».
Tilbake til Jonas Gahr Støres begrunnelse for halvering av ferjeprisene. Oppsiktsvekkende var den hverken distriktspolitisk eller begrunnet med hardt belastede innbyggere i distriktene økonomisk: – Det er urimeleg at dei som må ta ferje for å kome på jobb, møte familie eller kome rundt med varene sine, skal ta heile rekninga, seier den påtroppande statsministeren til VG.
Hva er rimeligheten i at alle andre enn de som har nytte av tjenesten skal betale for den? Hva er den prinsippielle forskjell sammenlignet med en som pendler fra utkantene med tog eller buss? Følgelig må dette betraktes som et distriktspolitisk tiltak for å imøtekomme bildet Senterpartiet har tegnet de senere år. Men er realitetene slik at den reisende virkelig tar hele regningen? I såfall kan det jo grunn være grunnlag for å vurdere støtteordninger, som del av et helhetlig, økonomisk perspektiv.
Lønn. Med ferjefylket Nordland som utgangspunkt, hvordan er lønnsnivået sammenlignet med sentrale østlandsfylker?
Lovar å halvere ferjeprisane – NRK Vestland
Lønnsnivået i Nordland er på høyde med det nasjonale gjennomsnittet. Selv om det koster 600 kroner å ta med bilen på ferja til Træna, er realiteten uansett kostnad at det er fellesskapet som tar brorparten av kostnaden. Hvert år bruker Nordland fylkeskommune 800 millioner kroner på å subsidiere 28 ferjesamband. 39 millioner kroner bare på drift av sambandet mellom Trænas 450 fastboende og fastlandet. I tillegg er boutgiftene mye lavere enn i byen Bodø.
TØI: – En gjennomsnittlig båtpassasjer betaler 30 prosent av hva turen koster – NRK Nordland
Det er heller ikke noe som tyder på at lønnsutviklingen over tid har gått i negativ retning for Nordland sammenlignet med resten av landet, apropos påstanden om økende forskjeller mellom by og land:
Senterpartiets kandidat Sigbjørn Gjelsvik til posisjonen som finansminister, stilte dette spørsmålet til KRFs Tore Storehaug i Stortinget: Mener representanten at det er fornuftig at de som pendler og har en ekstra kostnad og en ekstra belastning på sin familie som følge av det, skal få en skattesmell sammenliknet med andre folk i det norske samfunnet?
Sak nr. 5 [16:08:08] – stortinget.no
Etter Hurdalsplattformen blir det stadig gjentatt at man må se ting i helhet før den nye retningen for landet implementeres. Men hvordan ser denne helheten ut?
Bolig: Sigbjørn Gjelsvik viste til at en pendler fra Eidsvoll ville få en ekstra skatteregning på 5.000 – 6.000 kroner årlig som følge av justerte pendlerfradrag. Men er økonomien for husholdningene i distriktene så svak at de skal skånes for enhver justering i samfunnet som følge av eksempelvis nasjonale mål i klimakampen? SSB har lite statistikk på husholdningenes kjøpekraft regionalt. Imidlertid er det en kjensgjerning at det er utgiftene til bolig som er husholdningenes desidert største utgiftspost. Internasjonale sammenligninger viser at utkantene i Norge troner helt på toppen lønnsmessig.
Gjennomsnittlig pris for omsatte boliger i Eidsvoll i 2019 var 3,3 millioner kroner. Tilsvarende var prisen for omsatte boliger i Oslo 7,3 millioner kroner. I tillegg må man tillate seg å se på hva man får for pengene. I Oslo er gjennomsnittlig boareal 78 kvadratmeter. Vanlige folk bor altså i en leilighet i Oslo, mens normalen i distriktene er et hus på godt over 200 kvadratmeter. For en bydel som Bjerke på Oslos østkant er kvadratmeterprisen 73.000 kroner. Gjennomsnittlig pris for de 10.600 innbyggere som bosetter seg på Eidsvoll: Langt under halvparten, 34.500 kroner. Fordelt over en nedbetalingsperiode på 20 år, er den årlige bokostnad 150.000 kroner høyere i bydel Bjerke, før rentekostnaden tas inn i kalkylen!
Prisstatistikk Eidsvoll – Krogsveen
Noen ønsker å bo urbant, mens andre ikke kunne tenke seg å bo tett i den støyende byen hvor man å betale bompenger for å kjøre inn til sentrum. Senterpartiet har lykkes med å skape et elendighetsbilde med trang økonomi i distriktene. Sammen med Arbeiderpartiets bilde av de påståtte «økende forskjeller», ble makten vunnet gjennom pur desinformasjon. Norges innbyggere i distriktene har muligens 3 prosent lavere lønn enn i byene, men har definitivt bedre kjøpekraft.
Og kvalitativt bor man i hus med gressplen mens det normale for byboeren er 3-roms leilighet og parkeringskort for å parkere i gata utenfor leiligheten. Da er det vel bare rett og rimelig at Senterpartiet ønsker 10 milliarder kroner overført fra bypakker til bygdevekstavtaler, halverte ferjepriser og lavere bensinpriser? Men hva med kravet om lavere pris på strøm nå som den er det dobbelte i Sør-Norge?
Senterpartiet vært talsmenn for lavere bensinpris i nord og lovd reversering av elavgiften til 2013-nivå, noe som i praksis betyr et 1,5 øre pr kWh. Hvordan vil Senterpartiet eksempelvis håndtere det faktum at strømprisen i Nord-Norge har vært det halve av strømprisen i Sør-Norge etter valgkampen? Det skal bli interessant å følge hvordan venstresiden vil håndtere denne «helheten» som del av å ta landet i en ny retning.