Lødingens natur og kommunens politikere kan man forelske seg i.
Lødingens velgere står imidlertid overfor et valg: Fortsatt støtte til regjeringen Støres destruktive annektering av jobbskapernes investeringsmidler? Produktiv kapital overføres fra våre største bidragsytere til norsk velferd og over på ulønnsomme, kostbare prosjekter som havvind.
Det er kommunene med svakest økonomi som må foreta de hardeste prioriteringene, som rammes hardest av dårlig politikk. Mange kommuner kan vise til både flotte rådhus og kulturbygg. Rådhuset til Lødingen har trolig behov for oppgradering av kontorplassene både til teknisk etat, kultursjef og personalavdeling, skal man vurdere ut fra et 5 år gammelt fotografi.
Trolig er både teknisk etat og rådmann i stand til å utføre deres oppgaver i et bygg med nedslitte linoleumsgolv.
For Arbeiderpartiet sentralt fremstår eldreomsorg som en salderingspost i valg etter valg. Regjeringen Stoltenberg hevdet at «Det skal skinne av eldreomsorgen». Imidlertid ble eldreomsorgen plassert nederst på prioriteringslisten. For Arbeiderpartiet kan det synes som kutt i eldreomsorgen er primære tiltak og løsning når økonomien krever kutt. Fremstillingen er:
- Skattelette eller eldreomsorg?
- Privatisering eller eldreomsorg?
Hvorfor er det alltid eldreomsorgen som skaI lide?
Med fasit i hånd utgjør to perioder á 8 år det enkelt å sammenligne. 2.040 nye pleiehjemsplasser under regjeringen Stoltenberg ble etterfulgt av 12.000 nye plasser under borgerlig regjering. Pluss skattelette til folk flest! Ikke bare det: På tross av en innpodet fortelling: Skattereduksjon ble fordelt slik at 40 ganger mer gikk til folk flest enn andelen som gikk til landets 1000 rikeste! Lødingens og alle andre velgere ble servert nok en løgn.
Det er fremfor valg Arbeiderpartiets spin-doctors utvikler deres mest kreative slagord.
- Bestemor på anbud
- Varme hender
Ullern Helsehus illustrerte substansen bak fancy slagord. Etter NRK’s avsløringer rundt eldreomsorgen i Oslo, er det ikke bare de eldre som er bekymret. Det gjelder i like stor grad deres barn. 1.050.000 innbyggere i Norge er 50 år og eldre. Utryggheten er økende.
Helse og omsorg handler ikke bare om kommunens inntekter, det handler også om kommunale prioriteringer. Over en tiårs periode er mulighetene betydelige.
- Sammenslåing av småkommuner: Tre kommunehus vs et?
- Prangende kulturhus vs eldreomsorg?
- Nytt rådhus vs sykehjem?
Uten andre kunnskaper om Lødingen ser det som om den AP-styrte kommunen har prioritert nytt sykehjem fremfor rådhus og kulturhus. All ære!
Kommunen med 2.012 innbyggere allokerer hele 47% av kommunens inntekter til helse og omsorg.
Fra SSB tabell 12362 utgjør de brutto driftsutgifter totalt 278 millioner kroner.
Posten ‘Helse- og omsorgstjenester i institusjon’ utgjør 20.627 kroner pr innbygger.
www.ssb.no/statbank/table/12362/
Hvordan finansieres så en kommunes utgifter på 41 millioner kroner?
Nordlendingens skattebidrag er på landsgjennomsnittet: kr.131.700
I tillegg bidrar næringslivet med selskapsskatt; i industrien hver arbeidsplass med kr. 54.000
Det samlede bidrag fra en industriarbeidsplass: kr. 185.700
Denne type beregninger er aldri del av samfunnsdebatten. Dermed vil en kommunes utgifter på 41 millioner kroner stille krav til ca. 220 produktive arbeidsplasser. Eller man kan være så heldig å ha et superproduktivt skipsverft a la fantastiske Aas Mek. Verksted i kommunen. Var vi alle så like som venstresiden drømmer om, ville ingen kommune fått gleden av hundre års privat eierskap. Aas Mek. Verksted er en av mange mindre bedrifter som utviser både lokalt ansvar og teknologi i verdensklasse. Skipsrevyen gir et glimrende innblikk i grunnlaget for vår velferd; så langt unna som det er mulig å komme fra sosialistisk kultivering av middelmådighet.
www.skipsrevyen.no/aas-mek-bronnbat-nyheter/aas-mek-leverer-ny-bronnbat-til-solvtrans/1558019
Neste viktige spørsmål er heller aldri del av samfunnsdebatten: Hvilke investeringer kreves for å etablere en bedrift som skal bidra med over 200 arbeidsplasser? Langt mindre omtales hvilken innsats som ligger bak å arbeide frem velferdsbidrag av dette omfang. Når fikk denne type bedriftseiere positiv omtale fra fagforeningspampene på Youngstorget?
Vår annonse i VG 5. august omtalte nye investeringer på Træna til 60 millioner kroner pr arbeidsplass. VG 12.august pekte på tapte investeringer som følge av destruktiv næringspolitikk på en milliard kroner. For 100 planlagte arbeidsplasser utgjør dette 10 millioner investeringskroner pr. arbeidsplass.
Legges dette anslag for investeringer til grunn, kan man konservativt hevde at kr. 2.000.000.000
– 2 milliarder kroner – må investeres for å finansiere en kommunes behov for finansiere utgifter på 41 millioner kroner. Hvorfor er det god politikk å overføre investeringskapital og -beslutninger fra våre største jobbskapere og over til en stat under styring av politikere uten erfaring fra drift av den minste pølsebod?
Dette er informasjon som regjeringen v/ Finansdepartementets økonomer ikke synes å ha kunnskaper om, langt mindre deler med innbyggerne. Muligens er det da heller ikke så merkverdig at jobbskapernes investeringskapital annekteres uten noen bekymringer, langt mindre konsekvens utredes?
På direkte spørsmål fra FrP i Stortinget 29. mars om konsekvensen av tapte investeringer valgte da også finansministeren å ignorere spørsmålet fra FrP’s Sivert Bjørnstad.
Heldige er de kommuner som har en bosatt norsk laksebaron! Menon har dokumentert at sjømatnæringens verdiskaping per sysselsatt i 2020 var 73 prosent høyere enn for norsk næringsliv uten olje og gass (Fastlands-Norge).
Ringvirkningene er enorme. Som tusen bedrifter a la Aas Mek. Verksted! Menon Economics:
«Vi finner at de samlede skatteeffekter i 2020 er på om lag 30 milliarder kroner.»
www.menon.no/wp-content/uploads/2021-105-Ringvirkning-av-sjomatnaeringen-i-2020-1.pdf
Merk at for uke 32 dette år var lakseprisen 60 prosent over tilsvarende pris for samme uke i 2020.
Menon sier det opplagte: Det er generelt slik at samfunnet vil tjene på å styre investeringene mot de næringer som gir høyest verdiskaping per sysselsatt.
Dermed blir også skattebidraget til fellesskapet større. Regjeringen Støres politikk er i praksis det motsatte. Investeringene overføres fra våre største bidragsytere til norsk velferd og til ulønnsomme, kostbare statlig subsidierte prosjekter. Dette betegnes som Arbeiderpartiets aktive næringspolitikk. 25 milliarder kroner skal kastes bort på å fange havvind. Hvorfor ikke prioritere eldreomsorg og de «nederste ved bordet»?
LO, Rødt og SV’s «løsning» er at de skal ta henholdsvis aktørene i «bendelormsøkonomien», ta de rike og «bare fløtt» som SV’s nyvalgte leder uttrykte det.
Den mektige leder av Fellesforbundets 160.000 medlemmer, Jørn Eggum handler heller ikke i tråd med medlemmenes interesser. Hvorfor skulle medlemmene være tjent med direkte næringsfiendtlige rammevilkår? Røkke’s formuesskatt ville tappet Aker for 700 investeringsmillioner – årlig.
Imidlertid går all retorikk i favør av opprettholdelse av LO’s posisjon til å diktere Arbeiderpartiets politikk. Hvorfor skal en organisasjon for arbeidstakere støtte den næringsfiendtlige formuesskatten på arbeidende kapital? Noe tydeligvis også Eggums medlemmer er i ferd med å innse. Tror han norske arbeidere er dumme?
Praktiseringen av «demokratiske prosesser» er også interessant. Kun 30 prosent av medlemmene sier de ville velge AP om det var valg i dag. Dette hindrer ikke Fellesforbundet i å sende hovedparten av valgstøtten til Arbeiderpartiet, hvor fagforeningspampen Eggum sitter i hovedstyret. «Det er demokratiske prosesser som ligger til grunn!»
Man kan forstå hvorfor Eggum er i første rekke for angripe Borgerlig valgseier’s kompenserende valgbidrag. Men hvordan kan våre «hemmelige givere» påvirke politikk sammenlignet med en fagforeningsleder som sitter på begge sider av bordet i Arbeiderpartiet?
Angrep er muligens det beste forsvar.
Høyre og Frp fosser fram i Fellesforbundet | FriFagbevegelse
Felles for venstresiden er et misforstått ønske om utjevning og likhet. Trolig ville de aldri foreslå å redusere Karsten Warholms fortrinn som etappeløper på et norsk stafettlag. Derimot skal våre beste jobbskapere påføres dårligere forutsetninger enn utenlandske konkurrenter.
Til hvilken fordel for unge og eldre i Lødingen?
Samtlige innbyggere i Norge taper på sosialistisk politikk. Med et unntak: Godt betalte ledere i LO og venstresidens posisjoner øverst på toppen. I mangel av gode løsninger for fellesskapet gjenstår kun deres eneste kort: Det primitive spill overfor tredjedelen av befolkningens misunnelsen over at noen har mer enn andre.
Var vi alle like, hvordan er det mulig å oppnå direkte og indirekte velferdsytelser til 390.000 kroner pr innbygger? Et godt spørsmål ettersom oss «vanlige folk» kun betaler Nice Price, i gjennomsnitt 80.000 kroner i form av skatt på inntekt og formue.
Det er all mulig grunn for å hevde at AP-koden er knekt. Arbeiderpartiet har ikke politikk for fellesskapet. Kun valgstrategier, med særfordeler til egne velgergrupper. Betalt av alle de andre.
Heia vakre Lødingen!