Støres nyttårstale vil trolig omgå 8 svært uheldige forhold som politikken har påført fellesskapet i 2024. Under moderate forutsetninger ville mer fornuftige løsninger for vårt fellesskap spart oss for i størrelsesorden 200 milliarder kroner. En gevinst på hele 5 prosent sammenlignet med fellesskapets totale verdiskapning; BNP.
- Hvordan skusle bort 10 milliarder kroner
- Formuesskatten svekket fellesskapets inntektsside med 50 milliarder
- Hvordan regjeringen økte det norske fellesskaps rentekostnader med utrolige 100 milliarder kroner
- Svekkelse av kommunenes tjenester
- Arbeidsplasser på vent
- Oljefondets betydning for ungdommens pensjoner
- “Vanlige folks tur”
- I sum: Velferdsstatens svekkelse
For hva ble egentlig resultatet av løftet om at nå skulle det bli «vanlige folks tur»?
Først en illustrasjon på dårlig skattepolitikk for et fellesskap.
- Hvordan skusle bort 10 milliarder kroner?
Regjeringen Støre har aktivt skjult at politikken ga sterkt fall i investeringer og jobbskaping i 2024. Intensjon var en skattepolitikk som er omfordelende. Imidlertid synes ikke regjeringen å forstå sammenhengen mellom næringspolitikk, investeringer og jobbskaping. Resultatet blir færre arbeidsplasser og mindre kake til fordeling.
Den mye omtalte skatteletten til “vanlige folk” på 10,5 milliarder kroner er beskrivende for politikken. Det er de mest potente milliardene til våre største jobbskapere som målrettet annekteres med etiketten ‘omfordeling’. Ettersom skatteletten er fordelt over fire år, utgjør den mindre enn en knapt merkbar krone pr dag. I praksis har ikke regjeringen bare skuslet bort 10,5 milliarder. De tok midlene som en annen politikk hadde latt jobbskaperne beholde. Til å skape arbeidsplasser og finansiere vår velferd.
2. Formuesskatten svekket fellesskapets inntektsside med 50 milliarder
Uavhengig av politiske prioriteringer må kaken bakes.
I tillegg til kommunenes ekstra utgifter i 2024, ble også inntektssiden svekket som følge av lavere skatteinntekter. Hvordan er det mulig ettersom regjeringen økte skattesatsene betydelig? En samlet venstreside ønsket økt beskatning for “de rike”. Regjeringen doblet den personbaserte formuesskatten under den tvilsomme antakelse at den i liten grad påvirker bedrifter og jobbskaping. Utrolig nok antatt å være uten konsekvenser for det økonomiske kretsløp.
http://www.nrk.no/nordland/hoyre-vil-kutte-i-formuesskatten-_-useriost_-mener-arbeiderpartiet-1.17138982
Påstanden hviler på en antagelse som forutsetter at de som investerer mest ikke kommer til å re-investere en reduksjon i formuesskatten. Som uttrykt av tidligere LO-leder Gerd Kristiansen: Regjeringen Solberg stuer bort penger til Stein Erik Hagen.
2024 har derimot bidratt til en historisk dokumentasjon av formuesskattens negative virkning på investeringene i privat næringsliv.
Regjeringen Støre annekterte 40 milliarder kroner fra norske jobbskapere. Eneste begrunnelse: De formuende er den perfekte målgruppe til finansiering av omfordeling – i verdens allerede mest omfordelte land. Resultatet av politikken burde ikke overraske: Et fall i investeringene på ca. 40 milliarder gjennom årets tre første kvartal. Den lavere aktivitet reduserte behovet for nye sysselsatte til kun 500 siste halvår.
Følgen ble lavere verdiskapning og mindre kake til fordeling.
Lærdommen fra 2024 er at
formuesskatten er en propp i vårt økonomiske kretsløp.
3. Hvordan regjeringen økte det norske fellesskaps rentekostnader med utrolige 100 milliarder kroner
Statsministeren avholdt den halvårlige redegjørelse for pressen 19. desember. Etter kaffe og krumkaker henviste Støre til to forhold bak den pressede kommuneøkonomien.
http://www.nrk.no/vestland/fryktar-ny-dobling-av-kommunar-pa-robek-lista-_-men-likevel-var-det-mange-fleire-for-tjue-ar-sidan-1.17160530
- Lavere skatteinngang enn forventet
- Høyere kostnader på grunn av inflasjon.
Regjeringen er utvilsomt ansvarlig for en enorm offentlig pengebruk som har lagt ekstraordinært press på styringsrenten. Så mange offentlige milliarder er tilført innenlandsk økonomi at pengebruken forlengst har nådd et inflasjonsdrivende nivå. Følgen er at det fortsatt ikke har vært mulig for Norges Bank å sette ned styringsrenten.
Kommunesektoren er underfinansiert med over 10 milliarder kroner både i 2024 og 2025. En del av utgiftene skyldes nettopp renteutgifter som forblir høye. I en presset situasjon for kommunene, demonstrerer sektoren regjeringens rolle som pådriver for inflasjon og derved rentenedsettelsen som aldri kom:
-Hvorfor fullfinansierer ikke regjeringen viktige oppgaver som helse, skole og eldreomsorg?
Et mysterium ettersom regjeringen fremhever at de opererer innenfor handlingsregelen med god margin.
Svaret er åpenbart:
Ikke en eneste krone kan tilføres norsk økonomi uten risiko for ytterligere pausing av de etterlyste rentenedsettelser. Strikken er strukket til bristepunktet. Nye utsettelser er umulig for en regjering som skal møte velgernes dom 8. september.
Sentralbanksjefen heter ikke Jens Stoltenberg. Ida Wolden Bakke har vist at hun lar seg ikke styre av Youngstorgets ønsker om prematur rentenedsettelse. Situasjonen som regjeringen Støre har satt seg i gjør det umulig å bevilge mer penger til en presset kommunesektor. http://www.nrk.no/nordland/regjeringen-gir-5-milliarder-ekstra-til-kommune-norge-1.17107658
4. Svekkelse av kommunenes tjenester
Økte rentekostnader belastet privat sektor med i størrelsesorden 100 milliarder i 2024 alene, men også kommunene står i spagaten. Et overordnet mål for en velferdsstat er ivaretakelsen av innbyggernes behov for tjenester, med kommunene som viktigste leverandør. Som alt annet i samfunnet er kvalitet og omfang nært knyttet til finansieringen.
Ekstra renteutgifter har økt kommunenes kostnader med ca. 8 milliarder kroner. På toppen fallt kommunale skatteinntekter falt med mellom 5 og 7 milliarder kroner ifølge KS. Alvorlige beløp, ettersom hver milliard kan lønne et tusentalls stillinger innen kommunal omsorg.
Kommunene sliter allerede med å opprettholde tjenester til innbyggerne. Håndtering av betydelig økte økonomiske utfordringer bidrar ikke akkurat positivt.
Kommuner og fylkeskommuner klarer rett og slett ikke å finansiere tjenestene de har ansvaret for.
www.ks.no/pressemeldinger/-stortinget-ma-gi-kommuner-og-fylkeskommuner-et-kraftig-loft/
5. Arbeidsplasser på vent
Ambisjonen om å skape 150 000 nye arbeidsplasser innen 2030 er viktig. Hvordan følges prisverdige mål opp med tiltak? På inn- og utpust har regjeringen meldt om rekordstor sysselsetting.
Realiteten er at de siste seks måneder ble kun 500 nye jobber skapt i privat sektor. Hovedsaklig gjennom gledelig sysselsetting av ukrainske innvandrere. Imidlertid er dette langt fra målet og burde bekymre regjeringen Støre. 2024 ga oss et tydelig bevis på den skadelige effekten som formuesskatten har for jobbskaping i privat næringsliv. En propp i vårt økonomiske kretsløp er dokumentert. Fellesskapet er tjent med å få fjernet proppen, jo raskere jo bedre.
Regjeringens skattepolitikk som er begrenset til omfordeling, har ytterligere komplisert situasjonen. Mens skattelette på 10,5 milliarder kroner fordelte seg over fire år, utgjorde det mindre enn én krone om dagen for vanlige folk – helt ubetydelig i praksis.
Med regjeringens ambisjon om mange flere i jobb innen 2030, hvem tenker de skal skape arbeidsplassene? Er det smart å annektere viktigste verktøy for jobbskaping i privat næringsliv; investeringskapitalen? Politikken er ødeleggende for jobbskaping og velferdsstatens finansiering.
6. Oljefondets betydning for ungdommens pensjoner
For å finansiere den økonomiske politikken valgte regjeringen etter tiltredelsen raskt å ta ekstra uttak fra Oljefondet. Uheldigvis ble også investeringskapitalen – privat næringslivs såkorn – benyttet til å finansiere velferden. Regjeringens offentlige forbruk har ført til store tap av investeringsmuligheter for privat sektor. Politikken er kortsiktig fordi satsningen på teknologi, innovasjon, infrastruktur og grønn energi svekkes. Privat sektor er avhengig av investeringer for å vokse, skape nye arbeidsplasser samt ivareta konkurranseevnen.
Spesielt de yngre generasjoner bør følge med på regjeringens økte uttak fra Oljefondet; statens pensjonsfond avdeling utland. En grenseløs tyning av privat næringsliv innskrenker investeringer, innovasjon og utvikling. På lang sikt svekkes dermed Norges økonomiske bærekraft, noe som igjen påvirker velferdsstat og samfunn negativt.
Politikken må endres snarest, ellers vil nåværende ubalanse på over 466,9 milliarder kroner mellom fellesskapets inntekter og utgifter øke ytterligere. Effekten på rentekostnaden er enorm. Undergraving av næringslivets investeringskapital legger ytterligere press på å finansiere underskudd gjennom økt bruk av sparegrisen; SPU – Statens Pensjonsfond Utland.
7. “Vanlige folks tur”
Regjeringens løfte om å prioritere vanlige folk fikk tidlig et skudd for baugen. I stedet for økt kjøpekraft, har vanlige folk opplevd en betydelig reduksjon. Rentekostnaden har medført at folk flest har fått en stor økonomisk belastning også i etterkant av et gledelig fall i inflasjonen.
Den økonomiske politikken med offentlig overforbruk, medvirket raskt til å presse Norges Bank til å heve styringsrenten. Innbyggerne ble påført ekstra rentekostnader som trolig vil overgå 45 milliarder kroner i 2024 alene. Nye 15 milliarder over 2023-nivå kan vente husholdningene i 2025, konservativt beregnet.
8. I sum: Velferdsstatens svekkelse
Til tross for rekordhøye uttak fra Oljefondet er resultatet av regjeringen Støres politikk en svekkelse av fellesskap og velferdsstat i størrelsesorden 200 milliarder kroner. Regjeringens politikk undergraver de viktigste verktøy for jobbskaping i privat næringsliv med et 50-talls milliarder. Økte rentekostnader vil trolig påføre det norske fellesskap 100 milliarder bare i 2024. Mangelfull investering i strømnett og annen viktig infrastruktur er også negative bidrag til å sette Norge i posisjon for å møte fremtidige utfordringer.
LO og øvrig venstresides primitive fokus på å Ta de rike, har drastisk redusert investeringsmulighetene og dermed jobbskapingen. Færre investeringer har nærmest eliminert jobbskapingen i privat sektor og redusert skatteinntektene til velferdsstaten med mindre til omfordeling som resultat.
Resultatet har blitt det motsatte av regjeringens målsetting om å styrke fellesskapet. Statsministeren vil i nyttårstalen omgå det aller største problemet; effekten av regjeringens klamme hånd over privat næringsliv. All politikk under etiketten ‘omfordeling’. En omfordeling som har passert 400.000 kroner pr innbygger i form av direkte og indirekte tjenester. Oss ‘vanlige folk’ betaler kun ca. 80.000 kroner i personskatt. Hvordan er resterende del av den norske velferdspakken finansiert, ettersom de rike nesten ikke betaler skatt iflg. LO?