Norges problem er ikke størrelsen på sparegrisen. Både sentralbanksjef og finansminister har forgjeves forsøkt å advare mot uttak større enn de årlige innskudd. Allerede i kommende stortingsperiode vil partiene på venstresiden bli tvunget til å ta stilling til følgende problemstilling: Er man klar for å knuse sparegrisen? Rødt og SV «løser» dette midlertidig gjennom overføring fra fattig til rik. Dette kan høres ut som en rettferdig løsning, men den er ikke bærekraftig hverken for fattig, rik eller fellesskapet. På kort sikt vinnes valg gjennom å fore velgerne med bondens settepoteter, men hva med neste års avling?
Rødts løsning er overføring av 34 milliarder kroner i potente investeringsmidler, settepoteter, fra jobbskaperne til tannpleie og andre populære tiltak. Felles for alle tiltak er at de øker befolkningens kjøpekraft. Mens borgerlig politikk har økt fellesskapets andel allokert til de langsiktige, varige tiltak med 20 prosent, prioriterer venstresiden den kortsiktige kjøpekraft. Hva med neste års 34 milliarder kroners annektering av settepoter? Ingen av venstresidens partier har budsjettert med en eneste potet med konsekvens i form av tapt avling følgende år! En åpenbar logisk brist som hoppes glatt over.
Rødt og SV henter uten videre resonnering eksempelvis 2,8 milliarder kroner fra selskapenes overskudd, beholdning av såkorn. Erfaringsvis ikke bare re-investerer selskapene alt overskudd, Den økte egenkapital toppes med lån, slik at ofte går den dobbelte kapital til investeringstiltak. Resultatet av 34 annekterte milliarder fra landets aller mest potente jobbskapere kan raskt redusere investeringene med 25-30 milliarder kroner. Investeringer som gir aktivitet, sysselsetting og skatteinngang – og ikke minst 25 prosent moms til staten. I sum gir en investert privat krone gjerne mer enn en krone i gevinst for fellesskapet. Dermed får fellesskapet allerede påfølgende år den direkte og indirekte velferdsforsterkning redusert med 25 til 35 milliarder kroner. Til fordel for hvem?
Hvordan skal da Senterpartiet finansiere alle distriktspolitiske løfter? Hvor skal Arbeiderparitet hente midlene fra til egne løfter som milliardene garantert LO i form av økte fagforeningsfradrag, sykehus og pensjon fra første krone?
Norsk næringsliv belastes allerede med et av verdens høyeste lønnsnivå og de mest kostbare velferdsordninger. Følgelig er allerede over halvparten av norske industribedrifter i en posisjon hvor overskudd ikke oppnås. Avkastningen på investert kapital er blant de laveste innen OECD. Konsekvensen er et tap for fellesskapet mye større enn de tapte 25-35 milliarder kroner: Når overskudd for mange bedrifter snus til underskudd, hvorfor investere i Norge?
