Hvorfor skal Senterpartiets ledelse være «kjøpt og betalt» av LO? Ønsker virkelig Senterpartiets borgerlige andel av velgerne fagbevegelsens klamme omfavnelse?
Tradisjonelt har partiet fått valgkampstøtten fra organisasjoner innen landbruket. Nå har Fagforbundet og LO tatt over som Senterpartiets største bidragsytere. Fra et parti for bønder, fiskere og distriktene har partiledelsen utviklet Senterpartiet til fullverdig partner for fagbevegelsens valgkampfond. LO var største bidragsyter i valgkampåret, med tre millioner kroner, etterfulgt av Fagforbundet med 2,35 millioner kroner. Til sammenligning 15 ganger større enn Senterpartiets tredje største bidrag på 364.000 kroner. Fagbevegelsen legger ikkje skjul på hva som forventes gjennomført. Konsekvensen av samrøret med fagbevegelsen kan deles i tre områder:
- Milliardene: Senterpartiet deler med fagbevegelsen helt bekymringsløst og direkte uansvarlig forholdet til et stort antall milliardløfter.
- Ideologi: Også Senterpartiets velgere, som del av det store felles husholdningsregnskapet, betaler prisen for dårlig politikk. Det store fellesskapet betaler sluttsummen på kassalappen for større og mindre grad av sosialistisk ideologi.
- Distriktene: Med vår spredte befolkningsstruktur, er det innbyggerne i distriktene som taper mest når slagordpreget ideologi trumfer rasjonelle løsninger. Dette illustreres ved kravet om fødestuer «nær der folk bor». Det er helt urealistiske forventninger som konstrueres når landets innbyggere forespeiles det samme tilbud og kompetanse bak tjenestene uansett hvor man bor. Det sier seg selv at enhetene må være store nok (tilstrekkelig sentralisert) slik at utførende personell får nok øving og erfaring til kompetent gjennomføring av krevende operajoner. Dette gjelder for alle oppgaver fra lensmenn, tekniske etater, utdanning og til rettsvesenet.
Fagbevegelsen får milliardene til å rulle:
- Øke bevilgningene til kommunene, fylkeskommunene og sykehusene betydelig.
- Stoppe og reparere konsekvensene av den såkalte ABE-reformen; Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen
Her skal fellesskapets innsparinger stoppes. Utgiftene til sektorer som allerede mottar 5-600 milliarder kroner skal få “betydelig” økning. «Finansieringen» skjer på verst tenkelige måte, fra næringslivets investeringskapital via eierne av private virksomheter.
Regningen til fagforeningenes medlemmers overføres til fellesskapet:
- Dobling av fagforeningsfradraget til 7.700 kroner.
- Øke pendlerfradraget ved å sette ned egenandelen til 15.000 kroner.
- Gjeninnføre feriepengetillegget for permitterte og arbeidsledige.
- Sørge for at personer som mottar arbeidsavklaringspenger, får forlengelse dersom de ikke er ferdig avklart fra NAV eller helsevesenet.
Ideologien:
Oslo har satset mye prestisje i å hindre private «profitører» innen omsorgssektoren. www.aftenposten.no/oslo/i/bGLQVq/stadig-flere-eldre-paa-sykehjem-faar-i-seg-for-lite-naering-naar-maten
- Stoppe høyrepartienes privatiseringsreformer i helse- og omsorgssektoren – såkalt «fritt behandlingsvalg» og «fritt brukervalg».
- Ta tjenester tilbake i statlig sektor, innen blant annet transport og renhold.
- Statliggjøring av luftambulansen.
Illustrerende er det at til og med transport og renhold organiseres best i offentlig regi. Har ikke det offentlige nok av uløste oppgaver?
Politisk heter det fra LO at «Det aller viktigste for oss er at en ny regjering må få ned forskjellene i samfunnet. Regjeringen må sørge for å bygge ut velferdstjenestene, og da må kommunene få økte overføringer».
www.vg.no/nyheter/innenriks/i/QyPe2J/lo-gigant-legger-press-paa-hurdal-gjengen
Hvorfor skal Senterpartiet dele problembeskrivelsen med LO, hvor viktigste sak er omfordeling i verdens mest omfordelte land – sammen med å bygge ut velferdstjenestene i landet med den allerede største velferdssektor? Hva med «hva skal vi leve av i fremtiden?»
Når Finansdepartementet inntas vil man fra første dag få bekreftet det som partilederne allerede vet: Handlingsrommet etter pandemien er ikke tilstede for å innfra løftene fra valgkampen. Senterpartiet kan velge å stille seg bak en ansvarlig politikk for de neste fire år. Bedre å bryte noen valgløfter og heller innta en ansvarlig kurs. Sammen med Høyre og Fremskrittspartiet kan Senterpartiet oppnå flertal for en mye bedre kurs enn retningen SV legger premisset for. En uansvarlig retning hvor finansieringen av bærekraftig velferd undergraves.
Bonden har full kunnskap om sammenhengen mellom å så og høste. Gjelder dette Senterpartiets ledelse? Overført til paralellen i velferdsfinansierende sektor; privat næringsliv, handler det om investeringer i arbeidsplassene. Det er åpenbart at lengst til venstre er kunnskapen fraværende i Rødt og SV. Rødt er klar for å benytte 14 milliarder kroner fra «såkornet», investeringskapitalen, for å tilby innbyggerne gratis SFO, tannlegebehandling, etc. Dermed er tilsvarende «avling» tapt for neste års innhøsting. I praksis resulterer den tapte «avling» bortfall av verdier på 10-20 milliarder kroner for fellesskapet.
Innbyggerne landet rundt godt kjent med konsekvensen av å spise opp såkornet. Settepotene. Likeledes forstår distriktsvelgerne betydningen av floraen av små- og mellomstore bedrifter rundt i det ganske land. Alle arbeidstakere forstår investeringens rolle for sysselsettingen, alle som arbeider i privat næringsliv ser grunnlagt for velferd; arbeidsplassene.
Problemet for venstresiden er heller ikke relatert til store bedrifter som Norsk Hydro med spredt eierstruktur. Problemet oppstår når dyktige eiere lykkes med å utvikle virksomhetene til storbedrifter. Aller verst er det med bedrifter som over flere generasjoner utvikles til milliardverdier. Arbeiderpartiets milliardærer Mohn, Røkke og laksebaron Gerhard Meidell Alvsaker unngår hetsen som Rimi-Hagen og Petter Stordalen utsettes for. Da snakkes det ikke om betydningen av de tusener av arbeidsplasser og milliardene i skattekroner som finansierer velferden alle tar for gitt. Det blir plutselig legitimt for en samlet venstreside å annektere fra 5 til 30 jobbskapermilliarder fra de største eierne. Felles for disse partiene og media på venstresiden er at det ikke stilles spørsmål ved «såkornet» som blir omdisponert til populært men ytterst kortreist valgflesk.
Senterpartiets ledelse har all kunnskap om betydningen av bondens såkorn. Så hvorfor skal Senterpartiet være medansvarlig for en linje som undergraver næringslivets «såkorn», investeringens betydning for sysselsetting og skatteinngang til finansiering av vår velferd? Hvorfor skal Senterpartiet støtte alle muligens velmente, men totalt urealistiske krav fra fagbevegelsen? Ønsker virkelig Senterpartiets velgere å fremstå som kjøpt og betalt av LO?