Realveksten i innbyggernes direkte og indirekte velferd har økt med 60.000 kroner siden 2013, til over 300.000 kroner. Likevel har over halvparten av velgerne til venstresidens tre største partier definert de påstått økende forskjeller i verdens mest omfordelte land som viktigeste sak. Hvordan er dette mulig? Hvor var interessen i valgkampen for helt vesentlige spørsmål som:
- Hva skal vi leve av i fremtiden?
- Hvordan sikre opprettholdt velferd for dagens ungdom?
Det handler om systematisk desinformasjon. Når du har lest gjennom denne teksten, vil du være enig med oss:
Forskjellene har aldri vært mindre i Norge enn ved inngangen til 2020-årene.
Men først, sentralt i både kvalitative og kvantitative samfunnsspørsmål, handler det om arbeid.
· Distriktsutvikling: Det handler om arbeidsplasser.
· Mindre forskjeller: Det handler om arbeidsplasser.
· Sikre kommende generasjons velferd: Arbeidsplasser.
Arbeidsplasser. Arbeidsplasser. Arbeidsplasser!
Absolutt: Den videre utvikling av verdens beste velferdsstat handler om arbeid. I distriktene hviler det aller meste på Norges største arbeidsgiver: SMB-sektoren. Små- og Mellomstore Bedrifter sysselsetter en million arbeidstakere. Alle partier burde konkurrere om den beste politikken for bedriftene! I stedet konkurrerer venstresiden om å ha den mest næringsfiendtlige politikken. Beskatning av private bedrifter og deres eiere er redusert til et spørsmål om omfordeling. Det hele toppes med fagbevegelsens krav til pay-back på titalls milliarder etter å ha finansiert venstresidens valgkamp. Hvordan skal regnestykket gå opp når valgløftene skal betales gjennom annektering av jobbskapernes investeringsmidler? Jobbskapingen, som selve grunnlaget for skatteinntektene til finansiering av vår velferd?
Også Senterpartiets vekst er basert på denne logiske brist.
Av velgerne på venstresiden er det Senterpartiets ledelse som har lykkes best i å villede distriktsvelgerne. En liten milliard fra bypakkene til distriktene er selvsagt salgbart, men representerer kun 500 kroner for to millioner innbyggere i distriktene. Senterpartiet har i Stortinget bare stemt i mot en avgiftsøkning på et øre pr kilowattime; 400 kroner på årsbasis. Avgiftsøkningene for vanlige folk ble kompensert med 14.000 kroner i skattelette. Når det nå skal bli vanlige folks tur, er skattereduksjonen en krone og 40 øre pr. dag.
Distriktsvelgerne er også de som har sett størst fordel av den generelle velferdsutvikling etter vi vant den store gevinsten i oljelotteriet. Som for øvrige innbyggere, en hel million kroner siden 1973.
Avstandene ble aller mest redusert i distriktene via digital teknologi. Ingeniøren utviklet hvitevarene ved hjelp kaptalistene og ble likestillingens største bidragsyter. Husmoren på 1950-tallet kunne bare drømme om frigjøringen som vaskemaskin, kjøleskap og oppvaskmaskin resulterte i. 400 årlige timers trivielt arbeid er for en lavtlønnet eliminert ved hjelp av 5 minutters arbeidsinnsats. To års ventetid på å få installert fasttelefon etter innbetalt abonnementslån tilsvarende en månedslønn, ble erstattet av smarttelefonen med all verdens tilgang på informasjon via internettet.
Og som dette ikke er tilstrekkelig i diskusjonen om økende forskjeller mellom fattig og rik: Betyr ikke 5 års forlenget levetid noe for sosialistene, sammenlignet med bare 20 år tilbake i tid?
Senterpartiets ledelse har mer enn noen villedet egne velgere. Til hvilken fordel for innbyggerne? Å bygge konflikt mellom by og land er like lite produktivt som øvrige sosialisters oppkonstruerte konflikt mellom fattig og rik.
Regjeringen har gjort den årlige strømregningen 400 kroner høyere (aftenposten.no)