Slakter laksemilliardæren: – Usmakelig og trist (dagbladet.no)

– Poenget er at formuesskatten går på personer, ikke bedriften. Når bedriften er verdt så mye som det Gustav Witzøes bedrift er, så er det bare rimelig at han bidrar til fellesskapet, fortsetter Støre.

Igjen viser Arbeiderpartiets ledere begrensede kunnskaper om hvordan norsk velferd skapes. Investeringer er avhengig av kapital, investeringene er forutsetninger for å skape og trygge arbeidsplasser samt primære forutsetning for skatteinngang til fellesskapet og primære faktor for utjevning av ulikheter.

Hvorfor skal politikk basert på uvitenhet være velgernes førstevalg kommende fire år?

«det bare rimelig at han bidrar til fellesskapet«

sier Støre, implisitt at milliardærene ikke bidrar. Dette er en hyppig gjentatt løgn.

  • Menon analysebyrå sier: «Vår analyse viser at de 100 største eierne i Norge betalte 7,7 milliarder kroner i selskapsskatt i 2010. I tillegg kommer utbytteskatt. Hvordan man klarer å få dette til å bli nullskatt, er helt ufattelig.»

Myter og fakta om formuesskatten (aftenposten.no)

Siden de største velferdsbetalerne, de aller rikeste, åpenbart er et samfunnsproblem for sosialistene, får vi heller belyse gjennom den mer spiselige gruppen bestående av SMB-bedriftene.

Effekten av venstresidens skattepolitikk mot jobbskaperne holdes godt skjult gjennom systematisk feilinformasjon. Aller verst går formuesskatten ut over 30 000 småbedriftseiere som avkreves denne skatten selv i år på konkursens rand. Inntektene til disse hundretusener av arbeidsplasser – som burde trygges, ikke undergraves – gir kjøpekraft og forbruk som igjen gir arbeid til flere med tilhørende skatteinntekter og velferdsfinansiering.

Spesielt Jonas Gahr Støre burde ha et større perspektiv utover hans

– Poenget er at formuesskatten går på personer, ikke bedriften.

30 000 småbedriftseiere er nemlig primære og som regel eneste kilde til finansiering av bedriftene de gjerne har satset gård og grunn på. De kan ikke gå til banken og få lån til utvikling av et nytt, som regel usikkert produkt – eller søke lån til utvidelse av et markedsapparat som ikke kan pantsettes. Jonas Gahr Støre burde vite dette fra familiebedriften Jøtul.

Er lavtlønnede så tjent med flere eller færre milliardærer til å løfte deres velferd? Ingen finansierer mer velferd enn familien Witzøe eller familien Mohn. I tilfellet Mohn en dobling av 2013-nivået på 135 millioner kroner. Arbeiderpartivelgeren Trond Mohn er ikke imot formuesskatten av uvilje mot å betale skatt. Men i likhet med andre milliardærer og mindre jobbskapere, ser Mohn formuesskatten som lite gunstig for flokken. Investeringer basert på kunnskap om produkt og marked gir bedre avkastning, skattebidrag, større kake til fordeling og derved også størst samfunnsnytte. Vet ikke venstresiden at kapital er en nødvendig byggesten for å skape arbeidsplasser?

Således omfordeles mer til dem nederst på stigen. Arbeidsledighet er kanskje den primære årsak til ulikhet. Å ha en jobb å gå til gir livet mening. Lønn å leve for, skatteinngang for fellesskapet. «Arbeid for alle er jobb nummer en» hevder Ap og LO. Grunnlaget for fellesskapets evne til omfordeling hviler på midlene til fordeling.

Uansett politisk legning, kommer man ikke utenom fakta: Velferd og fremgang for alle hviler aller mest på «de rike» og viljen til å satse på ingeniørens innovasjoner. Mot denne bakgrunn er det en gåte hvor lite av venstresidens energi som innrettes i favør av jobbskapernes rammevilkår.

I 2005 ble norsk eierskap belastet med 3 milliarder kroner i skatt. I 2021: Det tidobbelte! Arbeiderpartiet som hevder at «Arbeid til alle er jobb #1, har programfestet å belaste de med lønn over 750.000 kroner ytterligere 9 milliarder kroner. Til hvilken fordel for norske arbeidstakere, skatteinngang og velferd?

I sosialistenes skattemilliarder overført til staten ligger implisitt en antagelse om bedre evne til å investere og forvalte enn landets største og dokumenterbart mest vellykkede verdiskapere. Konsekvensen er svekket norsk eierskap og tap for innbyggernes velferd i 100-milliarder kroners klassen. Årlig.

Håndtering og politikk i krise har også illustrert resultatet for innbyggerne. De to år etter finanskrisen falt investeringsnivået med 40 milliarder kroner. Positive rammevilkår for næringslivet resulterte i en vekst i investeringene på 140 milliarder i de to årene påfølgende oljekrisen. En forskjell på 180 milliarder kroner. Når vi så ser at en krone investert gjennom privat eierskap gir en hel krone+ i skatt og avgifter til fellesskapet, burde politikk for investeringer tiljubles av alle partier som er interessert i arbeidsplasser i Norge.

Eller?

Når så vi sist en av venstresidens fordelingsøkonomer interessere seg for relasjonen investeringer & finansiering av vår velferd?

I aksjonens bok «Fortellinger og realiteter -borgerlig oppskrift for velferd- har vi viet kapittel 7 til dette tema.

Del dette innlegget: