I første del av vårt etterord, etterlyste vi en valgdebatt som omhandlet de større spørsmål. Et av de aller største er -hva vi skal leve av i fremtiden. Et annet er løftet opp som kapittel 2 i vår bok. Hva er god politikk? Demokrati er definitivt en viktig del av den allmene oppfatning av Norge som et av verdens beste land å leve i. En-sak-partier skal det også være rom for i et demokrati. Snart får vi en representant på Stortinget som kom inn på en enkelt sak: Nytt sykehus i Alta. Som alle forstår ville det ikke vært i fellesskapets interesse med 169 representanter med dette smale Leve Toten perspektivet.
Senterpartiet med utgangspunkt i det gamle Bondepartiet, har i utgangspunktet tatt mål av seg å ivareta både Alta og Toten. Distriktene. Kamp mot sentralisering. Etiketten særinteresseparti passer godt for Senterpartiet, om enn ikke i likestor grad som Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti. Imidlertid koker Senterpartiets politikk ned til å kjempe for en større andel av kaken til distriktene. Mer av felles ressurser til egne velgergrupper.
Mens bøndene var Senterpartiets opprinnelige målgruppe, var «arbeideren» fundamentet for Arbeiderpartiets tidlige maktposisjon. Det norske lønnsnivået flyttet arbeidsplassene innen industrien utenlands på 1970-tallet. Den store veksten av ansatte i offentlig sektor, gjorde offentlig ansatte til en viktig målgruppe for Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti. Selvsagt gis LO med 900.000 medlemmer og enorme valgkampbidrag en hånd på rattet. Arbeiderpartiet representerer Norges største samling av særinteresser.
For et par år siden viste Senterpartiet ambisjoner om å ta noen av arbeidervelgerne fra Senterpartiet. Med partiets vekst i oppslutning i distriktene, satset også Arbeiderpartiet mer målrettet mot distriktsvelgerne. Senterpartiets retorikk rundt sentralisering ble adoptert.
Sammen har Senterpartiet og Arbeiderpartiet nærmere 40% av velgerne bak seg. Arbeiderpartiet satser hardt på å utvikle klasseskillet fattig og rik -om enn ikke like mye som SV. Senterpartiet har helt til Jan Bøhlers overgang dyrket motsetningsforholdet mellom by og land. Dermed illustrerer disse partiene at de ikke har politikk for hele flokken. Fellesskapet. Kun politikk med fordeler til egne velgergrupper.
Hvorfor har vi ingen partier med et program innrettet for å ivareta hele fellesskapet? Det burde i såfall appellere til mange mennesker med perspektiv utover egen nesetipp, Alta og Toten. Selvsagt har vi dette partiet! Ideologen Inge Lønning viste til at Venstre såvel som Høyre har et program innrettet til beste for fellesskapet.
Høyre evnet aldri å få fram partiets overordnede ideologi. På den annen side har Arbeiderpartiet fra Gro Harlem Brundtlands tid lykkes med fortellingen at Høyre er et parti for de rike. Kåre Willoch evnet aldri å parere med at et parti innrettet mot 8.000 rike innbyggere neppe ville overleve Stortingsvalg i over 100 år.
Gjennom 8 år har Erna Solberg dokumentert at politikken som føres er til beste for fellesskapet. Innbyggernes felles velferd er løftet med 460 milliarder kroner siden 2013. En videreføring av politikk for alle innbyggere, «vanlige folk» etter siste retoriske grep. Videreføring av de 5.000 oljemilliarder som vanlige folk har nytt godt av siden 1973.
Venstresidens fortelling om økende forskjeller har lykkes. Imidlertid er dette ren desinformasjon, som dette nettsted har dokumentert i detalj i flere kommentarer.
Det handlar om systematisk desinformasjon – Borgerlig Valgseier
Lønnsendringen er innenfor en tusenlapp fra 2013 til 2018. Samtidig er verdens største velferdspakke systematisk ignorert som del av regnestykket. Kanskje ikke så rart når realveksten utgjør 60.000 kroner pr innbygger under en Høyreregjering.